Rundmo hadde et interessant leserbrev på nett 5. februar. Det krever noen kommentarer. Det virker slik at det er ytringer fra ekstreme høyre han er mest redd for.

1. Ytringsfriheten er for alle, kommunister, nazister og islamister. Intet av dette er forbudt ved lov i Norge. I en åpen debatt har selvfølgelig disse dårlige argumenter for sine samfunnssyn.

2. Tyrannene er ikke de som ytrer seg, men de som vil kneble ytringsfriheten. Alle ytringer er tillatt, unntatt trusler, oppfordring til vold, sjikane og Majestetsfornærmelser. Ytringsfriheten er til for ytringer man ikke liker. Det er ikke de politisk korrekte ytringer som trenger vern, men de ubehagelige og provoserende.

3. For å forstå hvordan Frankfurterskolens nymarxister har overtatt avisredaksjoner, forlag, akademia, kommuner, ja hele samfunnsmakten, må man kjenne til marxistiske filosofer som Herbert Marcuse, Teodor Adorno, Horkheimer m. fl. Marcuse sier i «A critique of pure tolerance» dette: «Ytringsfriheten må begrenses for å fremme venstresidens samfunnsmål». Marcuse var studentrevolusjonens far, hvor målet var(er) frihet for den kulturradikale venstresiden, og undertrykkelse av resten.

4. Rundmo sier at ytringer kan skape grobunn for handlinger. Vel, Tjen Folket sier i avsnittet om væpna revolusjon dette: « væpna revolusjon er eneste måten å lage sosialisme på». (Utskrift fra Nettet 26./9. 2020) Vi hadde på 1970/80- tallet AKP som gaulet i gatene om væpna revolusjon.

5. Når det gjelder Hitler og hans avskyelige regime, så kan vi ikke hoppe bukk over dette: Herman Rauschning skrev boken «Hitler Speaks». Her sier Hitler at han sto i dyp gjeld til marxismen, og at forskjellen på han og kommunistene handlet mer om taktikk enn ideologi.

Undertegnede mener at ytringsfriheten skal gjelde tilnærmet absolutt. Det er en kampanje i landet for å kneble den, og fremst i det arbeidet står sosialister av alle avskygninger. Vi har fått et meningstyranni, og et meningspoliti.

Relevant lektyre: Tyranni av Nabintu Herland, The Silencing- How the Left is Killing Free Speech av Kirsten Powers, Selvmordsparadigmet av Ole Jørgen Anfindsen, Taushetens tyranni av Fleming Rose og Drømmen om det fullkomne samfunn av Øystein Sørensen. Nyttig er også Ass. generalsekretær i Norsk Redaktørforening Reidun Kjelling Nybøs artikkel i AN 18. mai 2018, Elsk uenigheten.