I helga mottok jeg beskjeden om at Roald Røde hadde gått bort. Og verden ble med ett litt fattigere

Foto:

Av
DEL

meningerI løpet av en god del år som journalist, har jeg hatt gleden av å møte mange mennesker og fått lov til å formidle mange historier. Flere av dem har gjort inntrykk og satt spor.

Men én person og ett møte har satt dypere spor enn alle andre, ja, til og med forandret meg litt som menneske. Det var møtet med doktor Roald Røde i februar i fjor, i anledning 90-årsdagen hans.

Jeg hadde rukket å snakke med mange av dem som kjente ham før jeg faktisk fikk truffet ham selv. Familie, kolleger, ja - til og med meningsmotstandere.

Det de fortalte gjorde at jeg rakk å bli skikkelig nervøs og ganske "starstruck" da dagen for intervjuet endelig kom.

Det hadde jeg ikke trengt å være, for mannen hadde en egen evne til å få den han snakket med til å føle seg vel. Verdsatt. Dumme spørsmål ble svart med kloke ord og betraktninger. Alltid gjennomsyret med faglig eksellense og menneskelig visdom jeg verken før eller senere har sett maken til.

I helga mottok jeg beskjeden om at Roald Røde hadde gått bort. Og verden ble med ett litt fattigere. Men jeg finner trøst i at han i et langt liv har rukket å smitte både kolleger, pasienter, familie og andre med sin visdom, sin varme, sin kreativitet og sitt pågangsmot.

En smitte av typen man ikke vil bli kvitt, men som man omfavner og som gjør en sterkere.

Doktor Røde viet sitt liv til de nordnorske hjertene. Dessverre fikk han ikke leve lenge nok til å oppleve åpningen av PCI-laben i Bodø. Men jeg skal vedde på at det aldri hadde vært noen PCI-lab å åpne om det ikke hadde levd en Roald Røde.

Takk for at jeg fikk lov til å lære deg (litt) å kjenne, Roald. Og for at jeg lov til å fortelle historien din i Avisa Nordland.

Hvil i fred. Mine tanker går til Kristin og Alf-Erik Hansen og resten av familien <3

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags