Det er ikke i London eller på feriereise ved Middelhavet du får denne velkomsthilsningen, men på en av de mange restaurantene på Solsiden i Trondheim.

Selv om du tilhører den aldersgruppen som aldri fikk engelskopplæring gjør du deg likevel såpass forståelig at du får i deg litt mat, men har du noen spesielle ønsker eller hensyn som må tas blir du sittende og fundere på hvordan du kan finne de rette ordene. Besøket blir anstrengende i stedet for avslappende og hyggelig.

Og jeg som trodde Trondheim var i Norge og at norsk var det selvfølgelige språket. I lille Bodø opplever du det samme, engelsktalende vinkelnere og andre som holder lange taler om vin og mat uten av den gjesten får med seg mer enn en tredjedel og knapt det.

Jeg har oppfattet det slik at det stilles strenge krav til flyktningers ferdigheter i norsk språk før de får anledning til å gå ut i arbeidslivet. Da er det merkelig at en hel bransje innfører engelsk som språk over natten. Er det villet av myndighetene?

For generasjonen etter meg er jo denne utviklingen ikke noe problem, de er i tillegg ganske likegyldig til at det norske språket er på vikende front. Men vi er jo enda noen 80–90 åringer igjen. Selvfølgelig representerer vi ikke en kjøpergruppe for restaurantbransjen som det er verdt å ta hensyn til men det mer litt leit at vi trenger ledsager om vi skulle ha lyst til å hygge oss med et måltid og et glass vin på restaurant.

Min bestefar akket seg over mye av det som var «nymotens». Er det bare alderdommen som får meg til å reagere og at det er den såkalte utviklingen som jeg ikke henger med i. Eller kan det være slik at det på noen områder går unødig fort? Kanskje innføring av engelsk i restaurantbransjen skulle ventet noen få år, da vil problemet løses av seg selv.