Å velge mellom pest og kolera er et kjent uttrykk for et umulig valg mellom to ubehagelige alternativer. Mye har vært ubehagelig under koronakrisen, og med nesten et år med kriseberedskap og smitteverntiltak bak oss, begynner vi nå også å ane konsekvensene av unntakstilstanden og hvordan den har påvirket hjelpeapparatet og voldsutsatte. Det er tid for å høste erfaringer med hva som skjer med oss i isolasjon og hvordan dette påvirker vold i nære relasjoner. Hva kan vi lære av det vi har gjort?

Det er et kjent faktum at det farligste stedet å være kvinne er i eget hjem. Faren ved smitteverntiltak som ber oss holde oss mest mulig hjemme er dermed åpenbar. Vi vet fra før at en av fem i Norge oppgir at de har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep fra partneren sin. Vold i nære relasjoner rammer alle kjønn, men kvinner rammes hardere og er ofte utsatt for mer alvorlige former for vold og flere voldshendelser enn menn. Vi vet også at funksjonshemmede kvinner opplever oftere vold enn normfungerende kvinner.

Hva skjer så i koronatider? Tidligere forskning har vist at sosiale og økonomiske kriser gir større sårbarhet og økt risiko for vold i familien. Man kan dermed se for seg at i en tid der mange opplever bekymring for arbeid, økonomi eller helse, kan det å måtte være mye sammen hjemme føre til økt konfliktnivå, aggresjon og vold, særlig om det også er økt alkohol- og rusmisbruk. Trangboddhet kan øke risikoen ytterligere.

Samtidig var det markant nedgang i registrerte tilfeller av mishandling under nedstengingen. En fersk kunnskapsoppsummering fra FHI viser den samme tendensen i flere europeiske land. For mange som jobber med voldsutsatte var denne effekten tydelig; på krisesenteret i Salten opplevde de i fjor vår for første gang på 18 år å ikke ha noen beboere. Ennå vet vi ikke alt om årsakene til denne nedgangen, men kombinasjonen av at myndighetene ba oss bidra til at helsevesenet ikke ble overbelastet og at kontakten mellom hjelpeinstansene og familier ble drastisk redusert, ser ut til å ha ført til at mange voldsutsatte ikke har hatt tilgang til hjelp. I kaoset rundt smittevern og isolering, kom det heller ikke godt nok fram at krisesentre og mange andre hjelpetjenester holdt åpent og var godt rustet til å ivareta smittevern.

Nedstengingen har ikke rammet oss likt, og har bidratt til økte sosiale forskjeller. I en undersøkelse gjort blant ungdomsskoleelever av nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress, rapporterte nesten halvparten av elever fra familier med lav inntekt å ha bli utsatt for vold under nedstenginga, og nesten en tredjedel av ungdom med funksjonsnedsettelse rapporterte om det samme. Kun en av tre ungdommer oppga i samme undersøkelse at de hadde fått informasjon om at skolehelsetjenesten holdt åpent og kunne kontaktes selv om skolen var stengt. I mediene har vi også kunnet lese om manglende informasjon og veiledning om smittevern og tiltak til hele befolkningen, og da særlig til dem som ikke behersker norsk på et nivå som det å ta imot denne komplekse informasjonen krever.

Vi har lært mye. I nye runder med nedstenging vil vi det forhåpentligvis gå ut mere og bedre informasjon om hjelpetilbud til voldsutsatte til hele befolkningen. Den digitale tilretteleggingen som skjedde etter nedstengingen i mars gir oss mange viktige virkemidler for å opprettholde kontakt, selv når vi ikke skal møtes som før. Men det har også sine begrensninger. Tenk på alt helsearbeidere ikke får observert når konsultasjonen skjer via en skjerm; tenk på alt et barn eller voksen fanget i et voldelig hjem ikke kan eller tør fortelle over telefon mens voldsutøver sitter ved siden av på hjemmekontor; og tenk på verdifull dialog mellom foreldre og barnehageansatte, som nå for mange er redusert til en app.

Vi har også nye perspektiver på hva som må prioriteres, først og fremst hvor avgjørende funksjoner skole og barnehage har i samfunnet. For kommunenes del viser koronakrisa hvor nødvendig det er at de jobber planmessig med forebygging av vold i nære relasjoner, og at de vier penger og arbeidsinnsats på å sette ut disse planene i praksis, også når det er unntakstilstand.

I tillegg til smittevern må vi ta høyde for risikoen det innebærer å være avskåret fra hjelpetilbud, nettverk, trygge voksne og annen omgangskrets utenfor husets fire vegger. Så slipper vi kanskje å velge mellom pest og vold i nære relasjoner i neste omgang.