«Jeg tror at selv den beste mor aldri kan erstatte en god barnehage», er et sitat som tillegges journalist og programleder Eva Bratholm (1953 -). Det kan diskuteres.

I et intervju med VG nylig sier Malin Ali (28) at hun ikke trenger barnehageansatte for å oppdra barnet sitt. Småbarnsmoren har også skrevet en kronikk om temaet, der poenget er at hun møtes med vantro og kritikk fordi hun ønsker å være hjemme med barnet lenger enn det første året. Stikk motsatt av hva de fleste småbarnsforeldre gjør. Over 85 prosent av alle ettåringer går nå i barnehage.

Småbarnsmoren er ikke den første som setter spørsmålstegn ved om det er en god ting at ettåringer leveres i barnehage, og har en «arbeidsdag» som faktisk er lengre enn foreldrenes. Ett- og toåringer bør være mer med mor og mindre i barnehage, ifølge psykolog og SV-nestor Torild Skard. Hun har fordypet seg i barneforskning, og er ikke i tvil om at det er skadelig for de minste å være så mye borte fra sine mødre de to første leveårene. Hun mener morsrollen er blitt systematisk nedvurdert, og at Ap og SV må ta sin del av ansvaret for at de er blitt sånn.

På 1970-tallet kjempet Torild Skard sammen med en annen feminist, overlege Gro Nylander, for barnehagene. Nå har også Nylander tatt til orde for at utviklingen har vært helt feil, og anbefaler at starten i barnehage utsettes så lenge som mulig. Altså så lenge økonomien tillater det. – Vi må kunne diskutere ettåringene uten å bli beskyldt for å ville «at mor skal og bør være hjemme nærmest til førskolealder», skriver Nylander i Dagsavisen. Ande fagfolk mener det er uforsvarlig å sende ettåringer i barnehagen, og at barnehagene skader de minste barnas utvikling.

Dette er ingen kritikk av barnehagene, eller de som jobber der. De gjør en strålende jobb, og de aller fleste ungene trives og har det bra. Men det er altså mange med solid faglig bakgrunn som påpeker at det kanskje ikke er så lurt at de aller minste tilbringer mange timer der hver dag. Likevel blir det aldri noen skikkelig politisk debatt om saken. Bortsett fra KrF, som har kontantstøtte og valgfrihet for småbarnsforeldre som en av sine fanesaker, er det et ikke-tema. Arbeiderpartiet har programfestet å fjerne kontantstøtten, og det er mange argumenter som taler for, blant annet integrering. Senterpartiet vil beholde den, og som i så mange andre saker der de to partiene er på kollisjonskurs, skal saken utredes.

Men det blir altså aldri noen overordnet, prinsipiell debatt om ettåringer og barnehage. Slik samfunnet fungerer i dag – ut fra de voksnes behov, ikke barnas – ser det ut som nærmest umulig å reversere. Kanskje fordi hele samfunnsstrukturen vil bryte sammen, hvis de som advarer blir tatt på alvor. På makronivå er Norge avhengig av at så mange som mulig er i jobb. På mikronivå er den enkelte husholdning i stor grad avhengig av to inntekter for å få økonomien til å gå rundt. Dermed er alle fanget i en runddans som det er vanskelig å komme ut av. Å utvide foreldrepermisjonen til to år, vil bli enormt dyrt. I tillegg skal det finnes folk som kan gjøre jobben i permisjonstiden.

Mens det store flertallet småbarnsforeldre leverer babyen tidlig om morgenen, og fortsetter dagen med søkkdårlig samvittighet, fortsetter hverdagene i gamle spor. Å ville være hjemme med en ettåring, stemples som reaksjonært, konservativt og brudd på «arbeidslinja». Det er ingen vilje til å tenke nytt. Egentlig er det mangel på evne og vilje til å tenke nytt, som er konservativt.