Hva er innholdsmarkedsføring?

Innholdsmarkedsføring er et kommersielt annonseprodukt. Det betyr at det er en kommersiell aktør som skaper innhold som er av interesse for personer som virksomheten ønsker å nå ut til. Til dette kjøper de kommersiell markedsføringsplass i nettavisers annonsebilag, skilt fra redaksjonelt innhold.

God innholdsmarkedsføring gir leserne ny kunnskap og gode opplevelser. Gjennom dette bygges en relasjon mellom virksomheten og leseren, og virksomhetens omdømme og profil utvikles. Innholdet skal gi en merverdi for leseren, uavhengig av om man ønsker å forta kjøp. Innholdsmarkedsføring bruker tekst, bilder og eventuelt video som fortellerverktøy.

Hvorfor innholdsmarkedsføring?

For 100 år siden var det kontroversielt at avisen trykte annonser i avisen. Ved introduksjon var det for mange uvant. Siden det framgikk tydelig at annonsene ikke var redaksjonelt innhold, ble dette en viktig funksjon for lokalavisen av to årsaker. Det handlet om at lokalavisen kunne utvikle en arena som samlende torgfunksjon, en arena som førte til at lokale næringsdrivende nådde ut til sine kunder med sitt budskap. Derigjennom kunne de skape grunnlag for sin virksomhet og lokale arbeidsplasser.

I tillegg utgjorde annonsene for avisen viktig finansiering av journalistikk, samtidig som redaksjonell uavhengighet ble opprettholdt. Over tid har markedsføringen utviklet seg på mange måter, og særlig den digitale revolusjonen har åpnet for nye løsninger. Vår avis ønsker å utvikle seg med lokale annonsører, og gjør dette ved å tilby markedsføringsløsninger som gir annonsørene god effekt.

Innholdsmarkedsføring er i ferd med å etablere seg som et virkningsfullt markedsføringsprodukt i både internasjonale og nasjonale medier. Gjort på riktig måte, er det vår oppfatning at dette er et godt og viktig produkt som også lokale annonsører skal få tilgang til.

Hvordan ser vi forskjell?

Innholdsmarkedsføring er et rent kommersielt produkt. Redaksjonen i vår avis har ingenting med dette å gjøre. Derfor er det også viktig at leserne ser og forstår forskjellen på redaksjonelt og kommersielt innhold. Kravet til slikt skille understrekes tydelig i de etiske retningslinjene for medier, kalt Vær Varsom-plakaten, og særlig punkt 2.6.

Kommersielt innhold skal være tydelig merket. Dette er hos oss gjort med merking på forsiden, med ordet «Annonse» i bildet. Ved å klikke på saken, kommer leseren til en side som er vesentlig annerledes i utforming enn redaksjonelt innhold. Toppen av siden er merket med «Annonsebilag», og øverst i teksten ligger en merking av at innholdet er innholdsmarkedsføring. Virksomheten som er avsender av budskapet er tydelig merket med logo.l.

Tydelighet

For vår avis er det viktig at leserne umiddelbart ser og forstår forskjellen på innholdsmarkedsføring og ordinært redaksjonelt innhold. Akkurat som for 100 år siden er avisens redaksjonelle integritet og uavhengighet er usedvanlig viktig for oss. Dersom noen opplever at skillet og merkingen er utydelig, vil vi høre det så snart som mulig. Det er viktig at lokalavisen kan tilby gode og effektive markedsføringsprodukter, men vi vil ikke gjøre det på bekostning av vår troverdighet.

Lukk

- Det finnes alltid lys i tunnelen

Annonse fra Norges Blindeforbund

En dag for fem år siden våknet Lillian med sterkt nedsatt syn. De neste to årene stengte hun verden ute. Så kom telefonen som endret alt.

Nå bankes det på dører i Nordland

Blindeforbundet går i disse dager fra dør til dør i Nordland, og håper å finne mennesker som kan hjelpe økonomisk. Her kan du lese hvordan du kan støtte. Samtidig ønsker Blindeforbundet å komme i kontakt med mennesker som selv har synsproblemer, og som kan ha glede av hjelpen organisasjonen kan gi.

Da hun var 10 år gammel fikk Lillian Trønnes (57) fra Narvik diagnosen – hun hadde en øyesykdom som medfører sterkt innsnevret synsfelt eller blindhet.

- Det er som å se igjennom en tunnel, beskriver Lillian.

En sår historie

Lillian smiler. Vi sitter i den lyse leiligheten hennes i Narvik sentrum, en leilighet innredet med sorte innslag som kontrast til de hvitmalte veggene.

Å fortelle sin historie er tungt, men også fint. Det er henne.

- I mange år hadde jeg et synsfelt på 30-40 grader, hvor normalt syn har 180 grader. Skarpsynet var veldig svekket og i mørket så jeg bare forvrengte lys eller ingenting. 

Lykkelig: - Blindeforbundets senter på Evenes har gitt meg et nytt liv, sier Lillian. Til tross for at synet hennes aldri har vært dårligere, er hun i dag lykkeligere enn noen gang.

Jeg ville ikke bli sett på som en liten stakkar, en som brukte blindestokk og ble beglodd

Lillian Trønnes

Det begrensede synsfeltet har resultert i uhell og skader – til tross for mye konsentrasjon.

- Det må ha sett ut som jeg var full i ungdomstida, for jeg konsentrerte meg noe vanvittig for ikke å gå i folk. Jeg brukte mye energi på alt.

På denne tiden var synshemningen et sårt tema, noe hun ønsket å skjule. Bare de aller nærmeste skulle vite om det.

- Jeg ville ikke bli sett på som en liten stakkar, en som brukte blindestokk og ble beglodd egentlig. 

Retinitis pigmentosa

Retinitis pigmentosa (RP) er fellesbetegnelse for en rekke, i hovedsak arvelige netthinnesykdommer som gir sterk synshemning i form av innsnevret synsfelt eller blindhet. Sykdommen beskrives som å ha kikkertsyn eller tunnelsyn. RP er blant de hyppigste årsakene til alvorlig nedsatt syn hos barn og yngre voksne. 

Les mer om RP her.

Kilde: Norges Blindeforbund

Forverret seg over natten

Når hun ser tilbake beskriver hun seg som tom. Sliten. Hun visste synet kunne bli verre, men tanken var rett og slett for vanskelig å ta inn over seg.

Så kom smellen.

For omtrent fem år siden våknet Lillian fra en dag til neste med et veldig innskrenket synsfelt. Skarpsynet vippet mellom tåkete og klart, og hun opplevde lysfenomener på øynene. Etter å ha gått på høygir så lenge hadde hun ikke mer å gi. Hun ga opp. Hun låste ytterdøra, og i to år stengte hun verden ute. Hun gikk fra å være sosial til bare å sitte inne.

- Jeg satt i sofaen i morgenkåpe eller joggebukse, så på klokka; når kan jeg legge meg?

Lillian hadde gitt opp. Orket ikke mer. Ville ikke. Barna og vennene forsøkte å støtte og motivere, uten hell. Månedene gikk, årene likeså. 

Så en dag ringte telefonen. 

Ga henne ikke opp

Kai var en person Lillian kjente fra barndommen. Han hadde mistet en del av synet og jobbet nå som rehabiliteringsassistent og likeperson på Evenes Syn- og mestringssenter, samt var rehabiliteringskontakt for Norges Blindeforbund. Nå var han i andre enden av røret.

Evenes Syn- og mestringssenter: Senteret ligger helt nord i Nordland, og er godt tilrettelagt med dyktige ansatte, gode kurs og fine aktiviteter

- Han snakket så varm om senteret på Evenes. Men jeg sa det ikke passet. Jeg fortalte overhodet ikke sannheten som den var. 

Selv om Lillian viste motstand, ga Kai aldri opp. Etter hvert ble hun litt nysgjerrig og bestemte seg for å dra på kurs – om så bare for å tilfredsstille alle rundt seg.

- Jeg må ha sett ut som en forskremt fugleunge da jeg sto i gangene for første gang og observerte alle blinde og svaksynte.

Etter kort tid var skrekken over og Lillian oppdaget hvor dyktige alle som jobbet der var. De ansatte var svaksynte eller blinde selv, men i motsetning til Lillian virket de hele.

- Det fikk meg til å tenke: når de kan, da kan jeg også!

Fra verste fiende til beste venn

Senteret på Evenes betyr mye for Lillian. Med smil om munnen og tårer i øynene forteller hun hvor fantastisk det er.

- Menneskene som jobber her gjør maksimalt for at kursdeltakerne skal ha det bra, vi blir nesten som en familie. 

Jeg har aldri vært lykkeligere, aldri vært gladere, aldri vært mer stødig – og jeg har heller aldri sett så dårlig som jeg gjør nå

Beste venn: På Evenes Syn- og mestringssenter har Lillian lært mye. Blant annet har hun lært å gå med den hvite stokken, som har gått fra å være hennes verste fiende til beste venn.

- Jeg har lært utrolig mye! Jeg har lært meg å gå med den hvite stokken. Det var jo min verste fiende, det er min beste venn i dag. Jeg har lært meg punktskrift. Fått hjelpemidler. Fått et nytt liv.

I fjor søkte Evenes Syn- og mestringssenter nye praktikanter til å bli likepersoner og rehabiliteringsassistenter. Lillian søkte, ble tatt inn og er nå under utdanning. Hun var blitt hel.

- Jeg har aldri vært lykkeligere, aldri vært gladere, aldri vært mer stødig – og jeg har heller aldri sett så dårlig som jeg gjør nå, ler hun varmt.

Til andre i samme situasjon har Lillian én ting å si:

- Ikke vær like dum som meg som bare ble sittende. Kontakt Norges Blindeforbund. Det finnes alltid lys i tunnelen. 

Redaksjonen i Avisa Nordland har ingen rolle i produksjonen av dette innholdet