Gå til sidens hovedinnhold

Virkemiddelordninger på 1970-tallet

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Takk til Christian Torset for konstruktivt innlegg i AN 18. februar. Han avslutter slik: «Det bør være mulig å samle tverrpolitisk enighet (..) om at vi kan hvis vi vil, og målet på at vi lykkes er om folketallet øker».

I den forbindelse kan det være et poeng å skue tilbake til 1970-tallet. Det var i de årene småflyplassene og distriktshøgskolene gjorde sitt inntog. Det var den tida da virkemiddelordninger for lærere og helsepersonell skapte trygghet for småstedene i utkant – Norge. Forut hadde skolesjefer i Nord- Troms og Finnmark stått samlet om å ville si opp sine stillinger hvis ikke myndighetene satte i verk drastiske tiltak. Kirke – og Undervisningsdepartementet satte det nyetablerte Universitetet i Tromsø på utredning av saken.

En av løsningene ble virkemiddelordningen, som blant annet omfattet et lønnstillegg til lærere som sa seg villige til å arbeide i kommuner hvor utdanningsnivået på skolesektoren var lavt. Lærere i denne kategorien fikk også tilbud om rimelig husleie og flyttegodtgjørelse; et virkemiddel som brakte mange småbarnsfamilier nordover. Også vår familie, etter å tilbrakt sju år i Bergen.

Det var tilfeldigheter som gjorde at vi ikke endte som bergensere etter endt studietid. Vi måtte ut av studentleiligheten og hadde kjøpt medlemskap i Vestbo, med tanke på å få oss en boligbyggelagsleilighet. Men en kombinasjon av en pissvåt vinter og vår med småunger som nærmest bodde i oljebukser + en fristende annonse i Aftenposten gjorde at vi endret planer.

Annonsen, som fylte en helside, ønsket småbarnsfamilier velkomne til Porsanger, en kommune som reklamerte med lite nedbør og rike muligheter for friluftsliv året rundt. Her trengte de kvalifisert lærerpersonell på ulike områder, ettersom ny skole med svømmebasseng sto klar, og ny barnehage og musikk/ kulturskole var under etablering. Det ble fristet med flyttegodtgjørelse, finnmarkstillegg i tre år og egen bolig. Beslutningen om søke ble gjort raskt. Og svaret på søknaden kom prompte. Begge hadde fått fast tilsetting.

Det året vi ankom, var det bygget en rekke kommunale boliger. I de nye boligfeltene vrimlet det av unger, og det gikk ikke mange måneder før vi hadde fått et stort og allsidig nettverk, som også inkluderte de fastboende. Vi innflyttere ble betraktet som viktige ressurser til lokalsamfunnet, og i årene som fulgte bidro vi til å starte opp både svømmegruppe, musikkskole, barnekor og blandakor. Vi engasjerte oss både i lokalpolitikk og i diverse lag og foreninger. Planen var å bli i Finnmark i tre år, men vi trivdes så godt at vi ble der i fire. Men med fire besteforeldre i Bodø som ønsket å se mere til barnebarna, endte det med at vi flyttet «hjem». Men noen «innvandringsfamilier» bosatte seg i Porsanger på livstid.

Årene i Finnmark ga oss rik erfaring om betydningen av det å engasjere seg i et lokalsamfunn, noe vi kunne ta med oss videre. Vi knyttet sterke vennskap som fortsatt varer og vi fikk med oss verdifull kunnskap om samisk og finsk kultur. I Porsanger hadde vi tatt i bruk kompetansene våre, noe som ga en viss tillit til egne evner før vi returnerte til hjembyen. Sjøl hadde jeg neppe, uten erfaringen fra Porsanger, våget å stille som bystyrekandidat for Bodø Venstre høsten 1979, ei heller stille som fagveileder for musikkopplæringen i kommunen. Dermed kan jeg bestemt si at virkemiddelordningen ikke bare hadde betydning for distriktene, men også for kommunene vi senere bosatte oss i. Takket være den hadde vi fått med oss en kompetanseheving som neppe kunne vært gitt oss gjennom universiteter og høgskoler.

Så spørs det: Er det mulig å berge bygda gjennom tverrpolitisk enighet før stortingsvalget 2021? Og kan virkemiddelordningen fra 1970 -tallet være en av løsningene?

Kommentarer til denne saken