En rundreise i norsk vindkraft er skrekkabinett av argumenter og beslutninger om å teppelegge landet med vindmøller.

I skrekkabinettet ligger også historier om hvordan reindriftsnæringen er forsøkt bestukket med hundrevis av millioner av kroner for å holde kjeft. i samme kategori er det motstanderne mener er et hensynsløst kjør fra ulike regjeringer, departementer og NVE for å få vindkraft inn i den norske energimiksen.

I nesten 20 år var det i praksis tut og kjør, med lokkepenger, syltynne konsekvensutredninger, massive subsidier betalt av meg og deg og en evig messing om at uten norsk vindkraft så går verden under.

Klimapolitikken ga forkjemperne for vindkraft en tilnærmet enerett på at dette må vi ha hvis Norge skal bidra til å redde kloden. Av forfatteren og industrihistorikeren Hogne Hongseth beskrevet som en cowboykultur.

I argumentene for vindkraft finnes det til og med en gaffelantilope. Den ble visstnok ikke så påvirket av turbinene. Det ble heller ikke rein som oppholdt seg i inngjerdinger. At antilopen i det hele tatt finnes i konsekvensutredningen sier mye om her er alle steiner snudd for å si noe positivt om vindmøller.

Og utbyggerne med norske kraftselskaper og et haleheng av energispekulanter, hadde i realiteten fritt spillerom. Her i nord var motstanderen som regel et reinbeitedistrikt og kanskje noen ornitologer som var redd for havørn og kongeørn. I sør var det egentlig bare noen svært få bygdesamfunn som uttrykte sin bekymring. En dokumentar på NRK om ørn som ble kappet i to av vindmøllene på Smøla - laget noe uro, men det fortsatte å hagle inn med søknader om å få bygge vindkraft.

Det er ikke så rart siden næringen boltret seg i subsidier betalt av meg og deg. Lønnsomheten skyldes altså milde gaver. Og de milde gavene har i følge kritikerne ført til at over 60 prosent av norsk vindkraft nå har utenlandske eiere.

De store vindkraftutbyggingene passerte glatt igjennom så lenge det nesten bare var reindrift og noen få bygdesamfunn som klaget. Men så kom frøyasaken og Haramsøya og ikke minst Den norske turistforening (DNT) på banen. Plutselig var hundretusener engasjert i nedbyggingen av norsk natur.

I dag har vi 45 vindkraftanlegg i drift i Norge. 45 steder der tilnærmet urørt natur har fått disse store konstruksjonene. Samtidig skal Norge selge naturen som urørt. Det må kunne sies å være et stort paradoks. For vi har ikke et paddeflatt landskap der det ikke spiller noen rolle om det settes opp tusenvis av vindmøller. Vi har en natur som er et utstillingsvindu.

I vårt fylke har vi allerede en håndfull vindmølleparker. Det har vært ganske stille rundt disse fra storsamfunnet. Unntaket er en planlagt vindmølle park på Sjonfjellet vest for Mo i Rana. Der er tilhengere og motstandere er nær sagt som vanlig ikke enig om noe som helst.

Samtidig er motstanden også i vår landsdel et tydelig signal om at reindriften ikke lenger står alene neste gang det lanseres prosjekter fra Trondheim og nordover. Nasjonalt er det videre et krav at alt av ny vindkraft settes på vent fordi utviklingen herjes av usikkerhet.

Det er verdt å minne om at 1, januar 2001 satte statsminister Jens Stoltenberg foten ned for større vannkraftutbygginger i Norge. På samme tid ble vindmøller for alvor et tema i norsk energiforsyning I ly av klimautfordringene kan man nok med rette hevde at vindmølleindustrien fikk liste seg inn bak ryggen på det norske folk.

Nå møtes de imidlertid av hundretusener i DNT og ikke minst en reiselivsnæring som sysselsetter ett par hundre tusen. Endelig mange og tunge nok motstandere slik at man faktisk har en reell mulighet til å diskutere om vindmøller er noe vi trenger.

For om du leter aldri så lenge klarer du ikke å finne et bevis på at norsk vindkraft er det som skal til for å redde noe som helst. Til det vil produksjonen uansett være alt for liten.

Men du finner utrolig mye usikkerhet rundt hva vindmøller gjør med opplevelsen og bruken av norsk natur. Derfor er det gale-Mathias å subsidiere en næring, oppkjøpt av utenlandske investorer og som faktisk ikke kan dokumentere at den er nødvendig.