Direktøren for BRUS beskriver i en kronikk hvordan et industrieventyr kan realiseres i Nord-Norge. Forutsetningen er tilgang på billig fornybar energi. I Nordland er det overskudd på vannkraft, men som ikke er stort nok for den nye industrien. Det betyr at vi må aksepterer storstilt vindkraftutbygging på land. Dersom det ikke skjer i en faderlig fart vil det ikke bli noe av industrieventyret – ingen ny arbeidsplasser og ingen penger til kommunekassene. BRUS-direktøren sier ikke noe om hvilken industri det dreier seg om som skal forbruke disse kolossale energimengdene. Man kan bare gjette. Er det industri tilsvarende den forslåtte «grønne» stålproduksjonen – eller noe så sinnssvakt som «utvinning» av Bitcoin eller annen kryptovaluta?

Det å bygge vindturbiner på land er god butikk – bygging og drift er subsidiert, og investorer kan – som organisasjonen «Tax justice Norge» forteller – fritt transportere overskuddet til et «skatteparadis». Det vi har igjen for å ofre naturen er arbeidsplasser – og en større strømregning. Trenger vi disse arbeidsplassene når det er mangel på arbeidskraft i landsdelen? Er det industriarbeidsplasser som skal til for å snu flyttestrømmen – eller er det andre forhold som tapper landsdelen for innbyggere? Turistindustrien er en vekstnæring. Det vi selger er naturopplevelser. En natur som er «teppebombet» med vindturbiner er ikke salgbar. Hva skal vi – landsdelens innbyggere – velge?