Gå til sidens hovedinnhold

Vil universitetene overleve det 21. århundre?

Valg av nytt styre ved Nord universitet

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dette var en av problemstillingen som Gudmund Hernes reiste i sitt foredrag 3. mars i år ved Akademia Borealis i Tromsø.

I sin snart tusenårige historie har universitetene overlevd angrep både fra innsiden og utsiden. At universitetene har overlevd, er i seg selv en styrke, sa Hernes, men ikke uventa var hans hovedbudskap at: «Universitetene kan bare trygges og reddes av seg selv – og bare ved å bevare sin integritet og forsvare sin autonomi». Det var heller ikke uventa at i debatten som fulgte både på møtet og ikke minst i avisa Nordlys i etterkant, var det den interne trusselen som ble viet mest oppmerksomhet. Og da er ikke spørsmålet om å overleve viktigst, men i hvilken form. Styret ved UiT – Norges Arktiske Universitet - vedtok i juni i fjor med knappest mulig flertall (6 mot 5) at institusjonen skulle gå over fra valgt rektor til ansatt rektor med ekstern styreleder. En av de som stemte for var rektor Anne Husebekk, som selv var valgt av universitetets ansatte. Høringsuttalelsene og en spørreundersøkelse i forkant viste at et stort flertall ved universitetet var imot å endre styringsmodellen.

Det styret i realiteten vedtok, var å gå vekk fra en modell som gir rektor/styreleder legitimitet i organisasjonen. Med ekstern styreleder, tilsatt rektor og ingen valgte ledere lenger ned i organisasjonsstrukturen, sier det seg selv at dette er et styringsregime uten nødvendig formell organisatorisk legitimitet. Ingen i ledelsesstrukturen trenger lenger være rekruttert fra egen organisasjon. Når også fakultet-/instituttstyrene er avskaffa, finnes det heller ikke en demokratisk arena for faglige beslutninger under styret. Dette er en modell skreddersydd for New Public Management-ideologien (NPM) om å forme offentlige institusjoner i en markedsstyrt ånd hentet fra det private næringsliv.

Sammen med endring av inntektssystemet for høgskoler og universitet, der inntekten er avhengig av gjennomstrømming av studenter, eksterne forskningsmidler og publiserte artikler, har disse offentlige institusjonene blitt produksjonsbedrifter der styringsparameteret ikke er kvalitet i undervisning og forskning, men hvor mye penger som genereres gjennom uteksaminerte studenter, publiseringer og forskningssøknader.

Denne fokusforskyvningen skjer i alle offentlige foretak som styres etter NPM-ideologien, og realiserer en klassisk fremmedgjøringsprosess. Det er altså ikke kvaliteten (bruksverdien) på tjenestene som er hovedmålet, men økonomien (pengeverdien) av det som produseres. Denne forskyvningen gjør en del av overbygningen i samfunnet til en del av basis, ved at generering av økonomi blir hovedmotivet for virksomheten.

Nord universitet har hatt denne styringsmodellen siden fusjonen, som en arv fra ordningen ved den tidligere Høgskolen i Bodø, etter de såkalte «Moskva-vedtakene». Vedtakene avskaffa ordningen med demokratisk valgt ledelse på alle nivå og innførte såkalt enhetlig tilsatt ledelse. Det førte til sterke interne reaksjoner.

Når et styringssystem ikke er legitimt forankret i organisasjonen, trenger heller ikke styret nødvendigvis å forholde seg til organisasjonens medlemmer når det fattes vedtak. Det beror på tilfeldigheter om en sak sendes på høring, og om høringen tas med i saksforberedelsene.

Ser man på hvordan Nord universitet behandlet høringsutkastet til ny lov om universiteter og høgskoler (NOU2020: 3), får man innsikt i hvordan en så viktig sak nå kan behandles ved universitetene. I oversendelsesbrevet til departementet står det at uttalelsen er «basert på intern høringsprosess, og diskusjon og vedtak i styret». I saksframlegget står det at «.... høringsinnspill fra ansatte og studenter ikke er grunnlag for dette saksfremlegget, men vil bli presentert i styremøtet før styrets diskusjon». Det jeg kan si, er at ved Fakultet for lærerutdanning, kunst- og kulturfag (FLU) var saken iallfall ikke sendt ut på høring. Hva styret hadde av innspill, er et åpent spørsmål. Men når verken saksframlegget eller protokollen kunne vise til hva som var sendt inn av innspill, og av hvem av de ansatte og studentene, kan man ikke feste stor tillit til utrykket «høringsprosess».

Imidlertid er den delen av styrevedtaket som omhandler styringsform det mest oppsiktsvekkende. Her sier styret: «Nord universitet mener det kun bør være én modell for ledelse i sektoren; ekstern styreleder og ansatt rektor...... Bestemmelsene i lovforslaget som omhandler valg av rektor vil dermed være overflødige». Dette ytterliggående alternativet var ikke en gang nevnt i NOU-en. Styret ved Nord universitet går altså inn for å innskrenke en demokratisk rett for universitetene og høgskolene til selv å velge styringsform. Et slikt flertallsvedtak kan bare komme fra et styre som er seg selv nok.

Dette er bare ett eksempel på hva som skjer når det ikke foreligger noen andre demokratisk besluttende arena under styret. Det finnes mange andre saker der det faglige ordskiftet som grunnlag for viktige vedtak er undertrykt. I stedet for å bruke kompetansen som fins ved universitetet, ved å engasjere de ansatte i omfattende interne prosesser, bruker styret heller penger på å kjøpe tjenester fra private konsulentselskaper. I løpet av de siste tre årene har Nord universitet brukt 5-6 millioner på konsulenttjenester og lar deres konklusjoner danne grunnlaget for viktige vedtak; ny studiestedsstruktur (nedlegging av Campus Nesna), nedbemanning av FLU, og nå denne våren for å finne ut hvordan ledelsen kan bli mer synlig. Hvis ledelsen ønsker å være mer synlig, går ikke veien om konsulenttjenester, men ved å engasjere de ansatte i beslutningsprosessene. Det igjen krever en demokratisk omlegging av beslutningsprosessene.

Nord universitet og andre universiteter og høgskoler med lignende styringsmodeller, har først og fremst et strukturelt problem. Grunnlaget for hvordan en akademisk institusjon som universitetet forholder seg til samfunnskontrakten er det faglige ordskiftet. Når det ikke eksisterer faglige besluttende arenaer under styret, er dette ordskiftet i utgangspunktet kneblet. Ansatt ledelse på alle nivåer inviterer til maktarroganse og mangel på åpenhet. Det er en organisasjon som ikke puster.

Spørsmålet i overskriften kan fort bli en realitet for Nord universitet. I 2022 skal NOKUT avgjøre om universitetet får beholde doktorgraden som er satt under revisjon. Mye tyder på at det kan går riktig ille. En ting er iallfall sikkert i denne saken. Den ville aldri ha blitt en sak for NOKUT om Nord universitet hadde hatt egne fakultetstyrer og valgt ledelse. Da måtte de faglige argumentene stått i sentrum og vært avgjørende. Det har det så langt ikke vært.

Jeg er enig med Hernes at universitetene bare kan «trygges og reddes av seg selv». Men skal universitetene overleve, krever det en omfattende demokratisk endring av styringsstrukturen. Om kort tid skal Nord universitet velge nytt styre. Finnes det blant kandidatene noen som ser denne nødvendigheten, bør de stemmes inn i styret.

Godt valg!

Kommentarer til denne saken