Ja, dette spørsmålet er det legitimt å spørre seg etter å ha gjennomlest forslaget. Her går en lenger enn hva en har gjort i mange andre europeiske land. Narkotika skal fortsatt være forbudt, men det vil i praksis bli uten konsekvenser å kjøpe, bruke eller besitte store brukerdoser. Vi i IOGT Bodø er redde for at dette forslaget vil føre til at flere unge vil komme til å bruke narkotika.

I dag får ungdom som tas for bruk og besittelse av små mengder narkotika, tilbud om ruskontrakt som en del av påtaleunnlatelse med vilkår, istedenfor prikk på rullebladet. Kontrakten innebærer tett oppfølging og støtte til å snu en uheldig utvikling. Målet er ikke å straffe, men at ungdommen skal få hjelp til å snu livet sitt i en positiv retning. Foreldre/ foresatte får ta aktiv del i denne prosessen. Dessuten opplever mange ungdommer ruskontrakter som nyttig og nødvendig hjelp for å komme ut av rusbruken sin. De som er på ruskontrakt, har derfor en god grunn til å si nei til videre bruk. Utvalgsforslaget foreslår en ordning der disse kontraktene kun gjennomføres hvis ungdommen selv vil det. Men, mange unge innser ikke at de har et problem, før det er for sent. Vi i IOGT Bodø mener at dagens ordning med ruskontrakter må styrkes og forbedres. Det er svært viktig at disse inneholder individuelt tilpasset oppfølging av for eksempel jobbtrening, skole, psykolog og NAV.

To forskere ved Folkehelseinstituttet har gjennomgått forskningen på dette feltet, og de mener at en ikke kan utelukke at forslaget til rusreform vil føre til økt narkotikabruk. De mener derfor at det må arbeides mer med forebygging, noe forslaget fra Rusreformutvalget ikke legger opp til. Hovedproblemene med dette forslaget er at vi mister gode virkemidler som bidrar til å holde unge mennesker borte fra narkotika.

For det første mister ungdom gode grunner til å si nei til narkotika, fordi det ikke får noen reelle konsekvenser å bryte forbudet. Ungdom kan i praksis gå rundt med titalls brukerdoser med kokain, hasj og andre stoffer på seg, uten at det får noen følger for dem. Det eneste som vil skje dersom reformforslaget blir vedtatt, er at ungdommen blir fratatt stoffet og må møte for en rådgivende enhet i kommunen. Om de ikke møter, kan de fritt komme til å gå videre uten noe oppfølging, og fortsette rusbruken sin. Politiet har ingen mulighet til å ta ungdommen inn til avhør eller bekymringssamtale eller sjekke mobilen deres, for om mulig å avsløre hvem som pusher stoffet. I sin iver etter å prøve ut nye ting, forstår ikke alltid ungdom konsekvensene av de valgene de tar. Derfor trenger de at noen trygge og kompetente voksne forteller dem hva dette kan føre til, og da er oppfølgingssamtaler med politiet eller annet hjelpeapparat et godt utgangspunkt for nettopp dette. Samme oppfatning har også Torbjørn Nervik, som jobber som prosjektleder i Norsk Narkotikapolitiforening. Han frykter at rusreformen kan bidra til at enda flere unge vil gå gradene til å bli tunge misbrukere, dersom forslaget til reform blir vedtatt. «Jeg tror ikke særlig mange ungdommer selv vil be om hjelp, når de har hatt befatning med narkotika. Tvert imot vil de skjule behovet sitt for hjelp lengst mulig overfor foreldre og andre. Nå vil de ha muligheten til å gjøre dette uten at det vil få konsekvenser eller er mulig å kontrollere», sier Nervik. Han tror også at reformen av mange kan oppfattes som en legalisering av narkotikabruk.

Et annet viktig ankepunkt mot Rusreformutvalgets forslag er at foreldre/foresatte mister en viktig støtte fra storsamfunnet i sin kamp mot narkotikabruk. De skal ikke ha rett til innsyn i sin ungdoms rusmiddelbruk, og kartleggingen av denne, dersom ungdommen er over 16 år. Foreldre kan kobles av oppfølgingen av eget barn etter en rådgivende samtale. Deretter blir det opp til ungdommen selv å bestemme hvor mye foreldrene skal få vite om det som skjer. Dersom han eller hun ikke møter opp til rådgivningssamtalen, foreslår utvalget ingen andre reaksjoner enn at barnevernet skal kobles på. Barnevernet har allerede i dag kapasitetsproblemer, og vil etter alt å dømme ha begrenset mulighet til å hjelpe flere enn dem som får hjelp i dag. For personer over 18 år vil det ikke være noen reaksjoner ved manglende oppmøte, annet enn at kommunen skal kunne ta kontakt. Alt dette som en følge av Rusreformutvalgets modell der reaksjoner på bruk av narkotika flyttes fra justissektoren til helsetjenesten, noe som betyr at pasient- og brukerrettighetsloven vil være gjeldende. I praksis betyr det at dagens ruskontrakter vil bli helt frivillige. Mindreårige vil dermed kunne takke nei til oppfølging og hjelp, uten at voksensamfunnet kan gripe inn. Dette bekymrer foreldre, fagfolk og forebyggende politi over hele landet. Ungdom som eksperimenterer med narkotika, trenger at trygge voksne bryr seg – over tid. De trenger hjelp til å bryte ut av et negativt mønster, som de kanskje selv ikke ser bærer galt av sted.

Det tredje ankepunktet mot det nye forslaget til rusreform som jeg vil nevne, er at politiet mister flere muligheter til å avdekke rusbruk. Politiets arbeid med narkotika har endret seg mye de siste ti årene, og forebygging er nå deres primærstrategi. Politiets viktigste funksjon i det rusforebyggende arbeidet er at de i dag har en «avdekkerrolle». Det er bred politisk enighet om at de skal kunne ha denne muligheten. For å utføre denne «avdekkerrollen», er politiet helt avhengig av å kunne benytte seg av sin «verktøykasse», altså de tvangsmidler i forbindelse med etterforskning som er omtalt i straffeprosesslovens fjerde del. Her er det hovedsakelig snakk om ransaking av person, sted og digitale medier, og dokumentasjon av narkotikabruk ved spytt- og urinprøver. Det er politiet som forvalter samfunnets muligheter til å gjøre denne typen inngripen, og de innehar dermed hjemler som verken helsevesenet eller barnevernet har. For å kunne gripe inn så tidlig som mulig overfor unge på vei inn i en uheldig retning, er det viktig å opprettholde politiets mulighet til å avdekke bruk av illegale rusmidler med de midler de har til rådighet. I forslaget til Reformutvalget har man fratatt politiet muligheten til å ransake og gjennomføre rustester ved mistanke om bruk, besittelse eller kjøp av narkotika. Konsekvensene av dette vil kunne bli store, både inn mot forebygging, men også i etterforskningen av alvorlig og profittmotivert organisert kriminalitet. Dagens lover og hjemler er bygget opp gjennom mange år med kunnskap og erfaringer, noe som bidrar både til rettssikkerhet og en fornuftig og effektiv håndhevelse.

Er det virkelig verdt å sette denne kunnskapen og disse erfaringene på spill?

Norske ungdomsskole-elever er i dag blant dem som bruker minst narkotika i hele Europa ifølge tall fra ESPAD-undersøkelsen. Årsakene er sammensatte, men forebyggende arbeid, lovverk og holdninger i samfunnet er viktige grunner til dette. Er vi villige til å frata norsk ungdom noen av deres gode argumenter for å velge bort narkotika?
Ungdom kan ikke overlates til seg selv. Det er et ansvar hele storsamfunnet må ta. Derfor sier vi i IOGT Bodø nei til Reformutvalgets forslag til ny rusreform. Vi ønsker derimot å styrke dagens oppfølging for å hjelpe ungdom ut av rusbruk.

IOGT Bodø