Anne Grenersen er en journalist med klare og tydelige meninger. Hun skriver gjerne om det som mange tenker, men ikke tør å si høyt. Det er verdifullt på mange måter.  Men jeg  reagerte på hennes apropos på fredag om at kirken driver med publikumsfrieri og er blitt så utydelig at man like godt kan melde seg inn i en frimerkeklubb.

Her er det flere ting som ikke stemmer.  Det er ikke vanlig med sirkusgudstjenester om søndagene. At det er klovner, akrobater og fotballtriks i  kirken for å trekke publikum hører med til sjeldenhetene.  Kirkens liturgi er fundamentet i gudstjenesten, men det har vært flere reformer og tilpasninger gjennom tidene.  Den siste var i 2011 som førte til at det ble mer fleksibilitet i liturgien, noe alle som bruker kirken har satt pris på.  Det finnes sikkert teologer som ikke tror på bibelfortellingene. Men disse er ikke ansatt i Den Norske Kirke og har ingen betydning for hva kirken står for.              

Det er flere ting som gjør at noen kirker tilbyr drop in barnedåp. Å døpe et barn et noe foreldrene har tenkt over, og er neppe en impulshandling. Dåp er en hellig handling, men den kan absolutt foregå i enkelhet. For noen kan det være grunner til at man vil slippe å arrangere dåpsfesten som vanligvis foregår samme dag som dåpen. Familiesituasjonen kan være slik at det ikke passer med dåpsfest, og da er det fint å få barnet døpt slik at det blir tatt inn i kirkens store fellesskap uten at det skaper unødvendige problemer eller belastninger for familien.
 

Folk flest glemmer at kirkens oppgaver er mye mer enn å ha søndagsgudstjenester.       At det er lite folk i kirken til vanlig, betyr ikke at kirkens arbeid er fåfengt. Personlig har jeg vært frivillig medarbeider i Rønvik kirke gjennom mange år, og det har også gitt meg innsyn i et stort og variert tilbud som i hvert fall denne kirken bidrar med. Det er babysang, småbarnsang, åpen barnehage, menighetsbarnehage, lørdagskafe, dagtilbud for eldre, middagstibud (en gang i uka osv. I tillegg gjør kirken et fantastisk arbeid for konfirmantene. Opplevelsene fra denne tiden blir gode minner å ta med seg resten av livet.

Det er også lett å glemme at kirken har et stort diakonalt ansvar som svært mange mennesker har utbytte og glede av. Diakoni er kirkens omsorgstjeneste, og de som mottar denne trenger på ingen måte å være troende. Det er flest eldre mennesker og ensomme som ønsker besøk av diakon.

Uansett hva slags forhold man har til kirken, så blir 90 % av begravelsene holdt i kirkene.

Et mindretall begravelser foregår i humanetisk regi. Å forrette i en begravelse kan være en svært krevende oppgave for presten. Vi har alle vært i begravelser, og jeg tror at vi beundrer presten for å klare oppgaven på en rolig og verdig måte. Her møter presten familie og venner i en svært sårbar situasjon, i sorg og fortvilelse. Noen begravelser når barn eller unge mennesker har dødd av sykdom eller i ulykker, må være så vond og vanskelig å forrette, at det må være en av de tyngste oppgavene i samfunnet som noen må utføre.

Mange par som skal gifte seg, velger å bli viet i kirken. Dette er gledelig for alle parter. Vi må ikke glemme at likekjønnete par blir viet i kirken med stor velsignelse.  Så her har kirken hatt et stort oppgjør med seg selv, og har heldigvis landet på konklusjonen at kjærligheten mellom to mennesker omfatter også de som er av samme kjønn.   Det er ikke lenge siden at homofile/lesbiske prester ble betraktet som frafalne syndere. I dag godtar vi slike prester på lik linje med de såkalt normale heterofile.

Kirken er en viktig kulturbærer i samfunnet og det blir stadig mer samarbeid mellom etablert kultur og folkekirken. Kirkene har konserter i ulike former. Det fins utallige kirkekor i kirken, og her i Bodø er domkoret det største og mest prestisjetunge koret som fremfører storslagen kirkemusikk og mye annet.  Det settes opp musikkspill, teaterstykker, koreografi osv i Den Norske Kirken.

Kirkens virksomhet angår oss alle og er et av de aller viktigste åndelige og kulturelle fundamenter i samfunnet.