Gå til sidens hovedinnhold

Vi trenger en nasjonal storsatsing for å hjelpe de som har vært utsatt for overgrep

Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.

Denne helga brakte an.no historien om Marianne Kristiansdatter Finstad (53) fra Lofoten.

Som lokallagsleder i KrF deltok hun på partiets landsmøte. Der var hun en pådriver for å få partiet til å programfeste et bedre behandlingstilbud til de som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep.

Finstad ble selv utsatt for overgrep i bardommen, og det tok 25 år før hun var klar til å snakke om den opplevelsen. I mellomtiden ga disse «barndomstraumene» henne både fysiske og psykiske problemer.

Det er litt av bakgrunnen for hennes engasjement, for blant annet å få strengere straffer for overgrep og få fjernet foreldelsesfristen på 10 år for seksuelle overgrep og krenkelser mot barn og unge under 18 år.

Det er ingen fornuft, logikk eller faglighet som tilsier at fristen skal være ti år, sier kvinnen som altså brukte 25 år for å tørre snakke om sine opplevelser.

Det sterkeste ved Finstads fortelling er likevel hennes beskrivelse av dagens hjelpetilbud til ofre for traumatiske opplevelser.

Da Helse nord i 2014 vedtok å legge ned Nordlandssykehusets avdeling for traumelidelser skjedde det mot sterke protester fra pasienter og pårørende.

Helse Nords styreleder Bjørn Kaldhol var imidlertid sikker på at det var rett å overlate ansvaret til såkalte distriktspsykiatriske sentre (DPS). Til NRK sa han at han var sikker på at dette ville styrke tilbudet til gruppa som tidligere benyttet traumeenheten.

Så ble det stille. Bortsett fra enkelte innlegg fra traumeutsatte som slett ikke opplevde at tilbudet var blitt styrket. I 2019 foretok så FHI en spørreundersøkelse blant landets fastleger for å få deres vurdering av DPSene sett i forhold til en lignende undersøkelse i 2014.

Nå er dette legenes subjektive vurdering, og gir ikke nødvendigvis et helhetsbilde, men tilbakemeldingen var klar: Tilbudet er klart blitt svekket.

Ser vi på Helse nord mener fastlegene at DPSene gjør en dårligere jobb på 12 av 19 indikatorer, en like god jobb på sju og en bedre på ingen.

Nå går ikke denne undersøkelsen direkte på traumeofre, men institusjonen som skulle gi dem et bedre tilbud enn traumeenheten får altså stryk av landets fastleger.

Sjansen for at det ikke også har rammet traumepasientene er svært liten, og i tillegg kommer den økte belastning psykiatrien rent generelt vil få framover når den psykiske effektene av nedstengningene begynner å vise seg.

Det kan overflomme psykiatrien og gjøre det enda vanskeligere for traumepasienter å nå fram med sine rop om hjelp.

Det er ikke nødvendigvis en løsning å gjenopprette traumeenheten, men vi trenger en nasjonal storsatsing nå og framover for å hjelpe denne svært utsatte gruppen.

Kommentarer til denne saken