Gå til sidens hovedinnhold

Vi må tørre ta debatten - ikke bare skylde alt vondt på Oslo

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Denne sommeren foretok jeg en liten pilegrimsvandring. Eller for å være ærlig; det handlet vel mest om en pilegrimskjøring. Den gikk til Holandshamn, ei lita bygd i Lofoten, beliggende på Hinnøysida av Raftsundet.

Holandshamn er stedet der Stein Rokkan tilbragte sine to første leveår. Rokkan ville fylt 100 år i år, og er mannen som introduserte sentrum-periferi som sentrale begreper i norsk politisk analyse.

Rokkans far var småbrukersønn fra Holandshamn og bygget hus der mens han var lokal skolestyrer. Senere flyttet familien til Narvik, der Stein fikk resten av sin barndom og ungdom.

Men familien beholdt huset i Holandshamn, og brukte det i alle ferier. Og under krigen, Stein Rokkan var student i Oslo, tilbragte han lengre perioder på "hytta" i Holandshamn for slippe unna nazistene.

Den gang var Holandshamn et livskraftig lokalsamfunn, der Stein kunne møte både slektninger og barndomsvenner. Likevel må kontrasten til Narvik og Oslo ha vært ekstremt stort.

Narvik var på 1920-tallet Nord-Norges klart mest moderne og utviklete by, delvis på grunn av nærheten til Sverige delvis på grunn av de enorme inntektene fra malmutskipingen.

Det er derfor naturlig å tro at den første innsikten i de grunnleggende forskjellene mellom sentrum og periferi ble lagt i Stein Rokkans feriereiser mellom Narvik og Holandshamn.

Senere ble Rokkan en av Norges mest anerkjente forskere internasjonalt og kom til å påvirke en hel generasjon av statsvitere og politikere, men det var altså her det begynte.

Veien til Holandshamn slynger seg gjennom et typisk nordnorsk landskap. Steile fjell stiger rett opp av havet, og skogen presser seg inn mot veibanen.

På stedet som heter Holandshamn finnes i dag kun ei brygge og et hus, men på veien dit passert jeg flere andre hus, spredt rundt langs veien. De virker isolerte fra hverandre, og bygda framstår uten sammenheng; samfunnsveven virker like forreven som naturen.

Det å kjøre langs bygdeveiene langs Sigerfjorden er for en byboer, selv en fra Nord-Norge, omtrent som å besøke en annen planet. Det er i dag en uendelig mye kortere avstand fra asfalten i Bodø til asfalten i Oslo, enn fra asfalten i Bodø til de grønne engene rundt Holandshamn.

Dette er på mange måter den nye sentrum-periferi-aksen; by og land 2.0.

Det er noe mange går glipp av når de behandler Nord-Norge som en enhet; splittelsen innad er på mange områder større enn splittelsen mellom nord og sør.

Nord-Norge rammes akkurat nå av sin tredje sentraliseringsbølge.

Den første kom på 1950-tallet, da fiskarbonden ble industiarbeider. Det rammet steder som Holandshamn hardt, men la også grunnlaget for sterk vekst andre steder, som industribyen Mo i Rana.

Den andre kom på 70-tallet, og ble stoppet gjennom utbygging av offentlige arbeidsplasser - blant annet gjennom den nye fylkeskommunen - og bruken av bil for å pendle inn til fortsatt sterke kommunesentre.

Den tredje kommer nå, gjennom framveksten av servicesektoren som hoveddrivkraft i jobbskapingen. Det er ikke lenger slik at folk flytter dit jobbene er, jobbene flyttes dit det allerede bor mange fra før.

Denne siste sentraliseringsbølgen er det så langt ingen som som vet hvordan de skal stoppe. Industriesingens tid er over, bilen er blitt et problem i stedt for en løsning og det offentlige leder an i å flytte arbeidsplasser dit de bor flest mennesker. Det skaper en blanding av avmakt og raseri i distriktene, ja, langt inn i de nordnorske byene.

Lenge så dette bygdebrølet ut til å skulle dominere valgkampen og gjøre Senterpartiet til Nord-Norges største parti. Så ble saken plutselig borte fra debatten, og Sp begynte å falle på meningsmålingene.

Det har mange forklaringer, men en av dem er åpenbart at de andre partiene begynte å ta etter Sp.

På mange måter gjorde Sp med distriktspolitikken det Frp før har gjort med innvandringspolitikken; de har tvunget de andre parrtiene til både å prioritere feltet høyere og gå inn for løsninger Frp før var alene om.

Det er på mange måter prisen for å lykkes med å ta eierskap til populære tiltak i politikken.

Men det kan også skyldes at det gamle skillet by land, er blitt det nye skillet by land 2.0. Mange velgere i de nordnorske byene kan ha blitt mer opptatt av andre saker enn skjebnen til de som bor i Holandshamn og på andre småsteder.

Bare en nærmere analyse av selve valgresultatet kan avgjøre om det stemmer, men det er uansett på høy tid at vi også tar en debatt om det indre, nordnorske skillet mellom by og land, og ikke bare skylder alt det i vonde her i verden på Oslo.

Hadde Stein Rokkan fremdeles vært blant oss, med sine røtter både i Holandshamn og Narvik, ville han antakelig hatt mye å by på i den debatten også.

Kommentarer til denne saken