«Vi må snakke om French og Moland», slår Marta Tveit, redaktør av boken Maskespillet i Kongo: Hvordan løslatelse av to leiesoldater ble et nasjonalt anliggende, fast. Hvorfor må vi egentlig det? Slik jeg leser boken; For vår egen forståelse av oss selv.

På forsommeren 2009 kom nyheten om drapet på Abedi Kasongo, sjåføren til nordmennene Tjostolv Moland og Joshua French. Utover sommeren rullet bildene over norske skjermer om den påfølgende rettssaken hvor Moland og French ble dømt til døden. I norske medier var mye av fokus på troverdigheten til rettssaken. Korrupt, latterlig, og uten kompetanse, mente man. I den samme perioden forberedte jeg meg på min første reise til Afrika og et 2-årig studieopphold i Kenya. Spøkefulle formaninger fulgte: - Pass på at du ikke blir forvekslet med de to. Du kan bli buret inne.

Underforstått i begge tilfeller, samt den mer vidløftige oppmerksomheten i Moland og French-saken – ifølge Maskespillet i Kongo – er en kolonial forståelse av Afrika, med Kongo som «Mørkets hjerte».

Boken belyser norsk medias dekning av Moland og French-saken fra ulike sider. De 12 bidragsyterne setter søkelys på norske forestillinger om Kongo og Afrika, belyst blant annet gjennom kolonihistorie og en utvidet norsk selvforståelse av oss selv i verden, og ikke minst hvordan saken så ut fra kongolesisk side. Videre implikasjoner av kampanjen for å få nordmennene returnert til Norge sirkles også inn, slik som bruk av bistandsmidler som press, samt involvering av et stort nettverk på oppdrag for det offisielle Norge – deriblant også kriminelle mellommenn.

Statens kostnader er også et tema. Bokens iniativtaker, Halle Jørn Hanssen, som kjenner Afrika godt, skriver at hans begjæring til Utenriksdepartementet om svar på hvor mye penger som har blitt brukt på Moland og French-saken, ikke har blitt besvart med tall.

Hvordan kunne dette skje? Hanssen redegjør i detalj for hvordan familienes egne kampanjer drev prosessen om løslatelse fremover. Særlig godt hjulpet av penger fra velbemidlede mennesker i kristent-konservative kretser ble bildet av de to nordmennene stilisert til «våre gutter»; uheldige som var havnet i en vrien situasjon. Skyldspørsmålet ble glattet over. Kapittelet er svært slagkraftig og levner ikke den minste tvil om hva slags typer vi har med å gjøre i disse to leiesoldatene.

Kongo-kjennerne Randi Solhjell og Madel Rosland skriver i sitt kapittel at mange romantiserte situasjonen til Moland og French som to hvite, naive eventyrere. De påpeker imidlertid at den minste kontekstkunnskap om Kongo ville ha avslørt i all tydelighet at de to visste veldig godt hva de gjorde, og at de var aktive og velvitende deltakere i en konflikt.

Sindre Bangstad og Bjørn Enge Bertelsen, i sin drøftelse, oppsummerer godt om rapporteringen av saken: «Det synes som om de langvarige konstruksjonene av Kongo – et sted hvor «en kapper hodene av folk», ifølge Norges statsminister (Erna Solberg), som også velger å benytte samme type primitiviserende bilder – fanger sentrale deler av den norske journalist- og kommentatorstanden på slike dyptgripende måter at de ikke kan utføre sitt profesjonelle arbeid på adekvat og kritisk vis.»

Selv etter hjemkomsten til Joshua French har mange latt dette bildet av eventyreren løpe av gårde med seg. Også i regionen jeg bor i, gikk en av de mest tradisjonsrike kulturarenaer som finnes her, Svarta Bjørn-konferansen, i fellen for det samme narrespillet da de inviterte French til å holde foredrag i Narvik i 2019. Saken skapte oppstyr, konferansen trakk til slutt den eneste riktige slutningen, nemlig å fjerne French fra programmet.

Boken inneholder flere gode kapitler og er samlet sett, som redaktør Marta Tveit skriver, en refleksjon om Norge og nordmenn. Gjennom å peke på en rekke faktorer for at saken fikk så enorm oppmerksomhet, får vi også servert mye tankegods om vår egen navlebeskuelse, samt en utfordring på Norge som alle tings målestokk. Dette er lesning å reflektere over i en tid for refleksjon om så mangt.

Kort til slutt; Jeg hadde 2 fortreffelige år i Kenya, og ble ikke forvekslet med «våre gutter i Kongo» en eneste gang. Det var enkelt. Jeg lot bare være å bedrive kriminalitet.