Jordbruksmiljøet rakner. Det er det dystre budskapet fra jordbrukssjefen for Steigen og Hamarøy, Berit Staurbakk.

Uttalelsen kommer på bakgrunn av ANs reportasje om gårdbrukerparet Filip Bakke og Julie Åbugnes i Steigen som sliter tungt økonomisk på grunn av fallende inntekter og økte utgifter.

Men man trenger ikke lese AN for å skjønne at jordbrukssjefen har rett.

Siden år 2000 er antall bruk som er i drift i Steigen blitt mer enn halvert. I Hamarøy/Tysfjord er antall melkebruk halvert siden 2010. I samme periode har gjennomsnittsalderen på gårdbrukerne steget med tre-fire år.

Det finnes fremdeles ungdom som vil satse, men de blir færre og færre og får det tøffere og tøffere økonomisk.

For å klare finansieringen på de større brukene som er til salgs, kreves det en stor andel egenkapital, noe de færreste unge har tilgang på, sier Staurbakk.

Situasjonen er ikke unik for Nord-Salten. Vi ser samme utvikling over hele landet; antall bruk blir færre og færre og bøndene eldre og eldre.

I vår ble det startet et eget bondeopprør mot utviklingen, uten at det ser ut til å ha snudd den ennå. Dette er da også en vanskelig prosess å snu.

Det har lenge vært ført en landbrukspolitikk som har oppfordret til sammenslåing av bruk og større enheter. Den teknologiske utviklingen har dratt i samme retning.

For å få en mer effektiv, og dermed mer lønnsom produksjon tvinges bøndene til å investere i stadig mer avansert og dyr teknologi. Jo mindre bruket er, jo verre er det å få finansiert dette.

Det gjelder særlig i utkantene, der eiendomsverdiene legger et tak på hvor mye man kan få i banklån.

For matproduksjonen i Norge er ikke dette nødvendigvis noen krise. Verken i forhold til mengde, eller forsyningssikkerhet.

Selv om antall melkebruk er sterkt redusert har man for eksempel inntil nylig klart å opprettholde melkevolumet i Nord-Salten ved at andre har kjøpt opp eller leid kvotene som ble ledige.

Problemet er heller, som Staurbakk påpeker at det går en nedre grense for hvor få bruk man kan ha i en kommune før jordbruksmiljøet rakner.

Dette faglige og sosiale miljøet er avhengig av både variasjon og mengde. Uten det blir det for få og like bønder igjen til å skape den nødvendige dynamikk lokalt.

De færreste av oss har noe nært forhold til landbruket. Svært få av oss jobber der og mat er noe vi henter i butikken.

Derfor er det antakelig vanskelig å ta inn over seg alvoret i situasjonen.

En ting er at jord som blir liggende brakk reduserer jordvernet, noe som blant annet spiller rett inn i kampen om Rønvikjordenes framtid. En annen at landbruket spiller en sentral rolle for befolkningsutviklingen i Distrikts-Norge.

Arbeidsplassene der er av en type som ikke kan flyttes, i motsetning til andre som er blitt sentralisert de siste årene.

En tredje er at landbruk er en type produksjonsaktivitet som gir mange ringvirkninger og jobber i andre sektorer. En rasering av landbruket i Nord-Salten vil derfor kunne bidra til å sette fart i avfolkninga.

Det er derfor all grunn til å ta utfordringen fra Staurbakk på alvor, og kreve en politikk som tar langt større hensyn til distriktslandbrukets interesser enn hva som er tilfelle i dag.