We Lived Happily during the War er tittelen på et dikt fra 2013 av den ukrainske poeten Ilya Kaminsky som nå er bosatt i USA. Diktet beskriver kompleksiteten og ambivalensen mellom moralsk forpliktelse til å bidra og følelse av maktesløshet i møtet med krig og inhumanitet. Dette er det nok mange som føler på i Europa i disse dager. Kaminsky innleder diktet med:

And when they bombed other people’s houses, we

protested


but not enough, we opposed them but not

enough. […]

Det er flere mennesker på flukt enn noen gang tidligere, og i 2021 var 82 millioner mennesker på flukt fra krig og konflikt i verden.

Dette var før Russland invaderte Ukraina.

‘Flyktningkrisen’ i 2015 sendte sjokkbølger over hele Europa. Europeiske land tok imot flyktninger og stater, frivillige organisasjoner og sivile viste stor solidaritet med menneskene på flukt. En stund.

I etterkant av denne ‘krisen’, har Europa etablert en felles front for å gjøre det vanskelig for flyktninger å søke asyl i europeiske land. Avtalen mellom EU og Tyrkia, innebærer at alle som kommer til Hellas uten gyldige papirer skal sendes tilbake til Tyrkia. Samtidig skal EU ta imot et tilsvarende antall syriske flyktninger fra Tyrkia. Denne avtalen har ført til en nedgang på over 90 prosent i antall flyktninger som kommer til Hellas. Videre er kravet i Dublinavtalen at flyktninger skal returneres tilbake til det første Europeiske landet de ankom. Dette innebærer at, såframt man ikke kan fly som fuglen eller mestrer andre fantasifulle sprang, vil de aller fleste flyktninger først ankomme de sørlige europeiske land, blant annet Hellas, Italia og Spania. De skal følgelig også returneres til disse.

Men dette illustrerer kun de formaliserte barrierene iverksatt av europeiske myndigheter. I tillegg kommer praksiser der båter med flyktninger taues tilbake på havet og flyktninger interneres i leirer. Samtidig advarer Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) mot at asylinstituttet er truet av tvang og bortvisning på grenser og økt voldsbruk fra statlige sikkerhetsstyrker.

Dette var før Russland invaderte Ukraina.

Nå, noen dager etter invasjonen av Ukraina, er hundretusenvis av mennesker på flukt i hjertet av Europa, på innsiden av alle de finmaskede barrierene og gjerdene som er satt opp for å forhindre dem fra å komme til Europa. De er allerede her – innenfor. I dag sa statsminister Jonas Gahr Støre at Norge vil samarbeide med EU om en felles løsning for ivaretakelse av flyktninger. Jeg håper virkelig det.

Mange hevder at historien vil dømme vår generasjon for måten vi behandler mennesker på flukt, men problemstillingen er på ingen måte ny. Historiefortellingen, ofte dominert av amerikanske Hollywood-produksjoner, har mange ganger portrettert heroiske menneskers hjelp til andre mennesker i nød. Historien blir som regel stående slik vi forteller den og den er formet av det vi velger å fokusere på – heltene og de riktige valgene i et historisk retroperspektiv.

Den 13. mai 1939 la passasjerskipet St. Louis ut fra Hamburg med 937 jøder om bord. Disse flyktet fra forfølgelsen i Tyskland og søkte asyl først på Cuba og deretter i USA. Myndighetene slapp dem ikke inn og skipet måtte returnere til Europa. Mange av disse betalte dermed dyrt for muligheten til å søke asyl og frihet – de kunne se tryggheten og friheten fra skipet, men ble avvist. Denne hendelsen har fått betraktelig mindre oppmerksomhet i historiefortellingen.

Den franske filosofen Michel Foucault brukte begrepet «ship of fools» om mennesker som står utenfor samfunnet og ikke slipper inn. Mennesker som vi ikke har bruk for, som er overflødige og uønsket. Hvem vet – kanskje var det skipet St. Louis han hadde i tankene da han utviklet metaforen.

Kaminsky avslutter diktet:

«in the streets of money in the city of money in the country of money,
in our great country of money, we (forgive us)

lived happily during the war.»

Vi kan ikke hjelpe alle, vi kan ikke alle være rammet og vi kan ikke og skal heller ikke føle skyld og skam for denne erkjennelsen. Men vi kan (gjen) opprette en humanistisk flyktningpolitikk som anerkjenner asylinstituttet og beskytter allmenneskers rett til å søke asyl og beskyttelse mot krig. Det er nå vi skaper en historie som er til å leve med, uavhengig av hvem som forteller den.