VG skriver onsdag at UNEs vedtak kun ble kjent gyldig i 55 prosent av tilfellene. Bare 29 av 53 dommer, altså avgjørelser UNE har fattet, ble kjent rettskraftig.

Dette er helt oppsiktsvekkende tall. Etter domstolenes skjønn har UNE fattet riktig beslutning i spørsmål som er ekstremt inngripende i mennesker liv og skjebne omtrent annenhver gang.

Omtrentlighet

Bak tallene ligger det konsekvenser som kan ødelegge liv, som kan føre til at barn må leve uten sine foreldre, som kan splitte familier. Dette er ikke spørsmål som kan berøres med omtrentlighet.

Vi har en rekke eksempler på saker som har versert i norsk offentlighet de siste årene, hvor UNEs omgang med et strikt og rigid regelverk har fått kritikk. Mustafa Hasan-saken fikk de fleste med seg. Han er en av de heldige. Som faktisk kom i stand til å ta opp kampen mot vedtaket, etter å ha fått beskjed om at han måtte forlate Norge etter å ha bodd her i 13 år.

Lokalt har det også vært en rekke saker som pirrer i de fleste menneskers rettsoppfatning og rettferdighetssans. Ett eksempel er saken med Maytham Mohsin Alwan Al-Zubaidi. I fjor fikk han, etter en rettssak i Oslo tingrett, beskjed om at han må forlate kona og sine to barn, som er født og har bodd hele livet i Norge. Familien har fått massiv støtte i lokalsamfunnet, det er samlet inn penger til dem og dommen er anket.

Maytham må ut av landet: – Det var en grusom beskjed å få

Alvorlige skjebner

Senest denne uken er en ny sak i ferd med å vekke oppsikt lokalt. Innehaveren av Milano på Tverlandet, Sinan Akcan, skal ha fått vedtak fra UNE om å forlate landet denne uken. Dette etter å ha bodd i 14 år på Tverlandet, hvor han har drevet et populært spisested. Detaljene i saken er ikke kjent, med det er mildt sagt besynderlig at vi har konstruert et system som åpner for at man kan bli en viktig bidragsyter i et lokalsamfunn for så å bli kastet ut etter 14 år.

Det er heller ikke alle som har ressurser til å dra UNE-vedtakene sine for retten. Dermed blir menneskeskjebner, familietragedier og små barn som mister sine foreldre et resultat av tilfeldigheter. Vi som samfunn kan ikke forholde oss til et organ som tar slike, livsendrende avgjørelser, med så utrolig lavt presisjonsnivå opp mot lovverket.

Rettssikkerheten til mennesker som ikke har muligheten, kapasiteten eller kreftene til å ta opp kampen, er i så fall utradert. En kan bare tenke seg til hvilke reaksjoner som hadde kommet dersom politiet dro mennesker for retten i alvorlige straffesaker med en treffprosent på 55 prosent.

Vi som samfunn er bedre enn at vi lar enkeltmenneskers skjebne bli et resultat av noe som ligner ren bingo.