Gå til sidens hovedinnhold

Vi har latt barn bære altfor tunge koronabyrder, og det kan skade en hel generasjon

Apropos Dette er et leserbrev, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Det kreves en landsby for å oppdra et barn». Slik lyder et gammelt ordtak som understreker et helt sentralt aspekt ved det å være et menneske: Vi fødes totalt hjelpesløse.

Det gjør for så vidt mange andre dyr også, men forskere anslår at et menneskes svangerskap burde vært 18-21 måneder og ikke 9 måneder dersom en nyfødt baby skulle hatt samme kognitive kapasitet ved fødselen som en sjimpansebaby.

Årsaken til det korte svangerskapet er en kombinasjon av vår arts store hjerne og at vi går oppreist.

For at et barn skal kunne passere gjennom en kvinnes bekken blir det derfor født med bare 30 prosent av hjernekapasiteten til en voksen.

Hjernen utvikler seg deretter raskt. Den blir neste dobbelt så stor det første året alene, etter to år når den 80 prosent av en voksen hjerne og slik fortsetter den å vokse til vi er i 20-årene.

Og hjernen ikke bare vokser i størrelse, men også i kompleksitet og tankekraft gjennom hele vår oppvekst.

Det er åpenbart en ulempe å fødes så hjelpesløs som vi gjør, men fordelene med en større hjerne og oppreist gange er større. Dermed har evolusjonen sortert for dette.

Og ulempene kan kompenseres, men bare i samarbeid. Der er en av grunnene til at mennesket ikke bare er et svært intelligent dyr, men også et svært sosialt dyr.

Det er nødvendig for å sikre at nok avkom når en alder der de selv kan få avkom. Og det er der «landsbyen», eller samfunnet kommer inn. Ett foreldrepar alene er ikke nok for å sikre dette.

Det er derfor ikke så rart når en ny studie fra NTNU viser at norske førsteklassinger mistet opplæring tilsvarende et halvt års skole de seks første ukene de hadde hjemmeundervisning i 2020.

Til Morgenbladet sier mannen bak undersøkelsen Gustaf Skar at effekten av hjemmeskole kan sammenlignes med effekten av å ikke ha undervisning i det hele tatt.

En lignende studie er gjort i Nederland, og da for hele pandemiperioden. Den viser at barn på hjemmeskole like gjerne kunne hatt fri; læringseffekten har vært tilnærmet null for de fleste, og da særlig de minste barna.

Det har lenge foregått en debatt om mulige negative effekter av å stenge ned et helt samfunn, og da særlig på barn og unge.

Noen har hevdet at effekten er relativt liten, og vil gå over med tiden. Barn har jo sommerferie fra skolen uten å ta skade av det, ikke sant?

Andre har snakket om en tapt generasjon som aldri kommer til å ta igjen de litt eldre barna når det gjelder utvikling.

Sannheten ligger nok et sted i midten, men høyst sannsynlig mye nærmere den negative enn den positive polen.

En egen statlig arbeidsgruppe la nylig fram forslag til hvordan man kan bøte på det store læringstapet. Ifølge den var førte hjemmeskoleperioden at elevene mistet sin tilhørighet til flokken. Det skal fra høsten av kompenseres gjennom blant annet å utvide kontaktlærerrollen og styrke det pedagogiske laget rundt eleven.

Det er vel og bra, men neppe nok. Det skyldes i stor grad nettopp utviklingen av hjernen og fraværet av landsbyen i over et helt år av denne avgjørende prosessen.

En prosess som altså fortsetter i mange år ennå, noe som vil gjøre det vanskelig å kompensere for det som er tapt akkurat i disse månedene.

Vi i Norge har vært heldige. Knapt noe land har hatt færre dødsfall eller alvorlig syke under pandemien. Ja, vi hadde faktisk underdødlighet i 2020; det døde færre nordmenn enn i et et normalår.

Men noen har måtte betale prisen for denne suksessen og fremst blant dem står våre barn og unge. En landsby som tar bedre vare på sine eldre enn sine barn, vil slutte å utvikle seg, vil slutte å utføre sin funksjon for flokken.

Det er en lærdom vi er nødt til å ta med oss når vi framover skal vurdere vårt forhold til risiko og utvikling. Både under resten av denne pandemien, og den neste.

Kommentarer til denne saken