Snart to år inn i pandemien sliter vi ennå med å forstå hva som skjer. Det skyldes delvis mangel på forskning, delvis forskning som spriker.

Det gjelder både virusets medisinske effekter, og konsekvensene av de grep som er tatt for å stoppe det.

Heri ligger mye av forklaringen på de mange og til dels svært forvirrende råd vi for tiden får fra våre myndigheter.

Men noen fakta begynner etter hvert å utkrystallisere seg. Det gjelder blant annet effekten av de mange og lange nedstengningens effekt på barn og unges mentale helse.

Det skjer både gjennom tragiske, personlige historier om depresjoner og selvmord og gjennom tall og statistikk. Og mønsteret synes å være det samme over i hvert fall den vestlige verden.

Flere amerikansk studier viser en kraftig oppgang blant ungdom både når det gjelder depresjon og selvmordstanker.

En helt fersk rapport fra EU-kommisjonen viser samme trend i Europa; økningen kan være på opptil 50 prosent.

Mens en studie presentert i The Lancet før jul viser at antall mennesker med alvorlige mentale lidelser har økt med 150 millioner de siste to årene på verdensbasis, og økningen er klart størst blant de unge.

Dette er en aldersgruppe som fra før har klart større forekomst av psykiske problemer enn voksne mennesker.

Det er gjort forbausende få studier av dette i Norge, men de som finnes viser samme tendens, blant dem den såkalte MEST-undersøkelsen i Trondheim.

Det synes også klart at mens norsk ungdom taklet den første nedstengingen relativt godt, har problemene økt kraftig i takt med stadig nye nedstenginger og økende usikkerhet om hvor lenge pandemien vil vare.

Det har ikke manglet på fagetater som har advart mot nettopp den utviklingen, fra Barneombudet til Utdanningsdirektoratet, fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) til Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Mens frivillige hjelpeorganisasjoner som Røde Kors og Kirkens SOS har meldt om en sterk økning i pågangen fra barn i krise.

Felles for de belastningene som påføres stadig flere unge mennesker er at de ikke skyldes viruset, men de tiltak som er innført for å stoppe det: Sosial isolasjon, hjemmeskole, stengte fritidstilbud, redusert bevegelsesfrihet og stadig nye tiltak som det blir verre og verre å finne en god begrunnelse for.

Når myndighetene får kritikk for sine inngripende tiltak er standardsvaret at tiltakene er nødvendig, og at man gjør alt man kan for å beskytte nettopp barn og unge.

"Barn og unge først" har vært slagordet til både denne og den forrige regjeringen, men det er nå gjentatt så ofte at det har mistet all troverdighet, og sannheten er reellt sett den motsatte.

Hadde våre myndigheter vært ærlige burde de i stedet innrømmet at nesten alt man har gjort under pandemien har handlet om å beskytte en hel annen gruppe enn de yngste, nemlig de aller eldste.

Stigende alder er den faktor som øker sjansene for å bli alvorlig syk, eller dø av covid klart mest. Gjennomsnittsalderen for de som har dødd av covid her i landet er da også over 80 år.

Det betyr ikke at Norge har sviktet i sin beskyttelse av de eldre - tvert om. De fleste er faktisk tatt ekstremt godt vare på.

Vinteren (5 måneder) 2017-18 døde det 1.800 mennesker av influensa i Norge, de fleste av dem eldre. Så langt i pandemien (22 måneder) har det dødd 1.400. Ja, i 2020 døde det færre nordmenn enn i et normalår, pandemien til tross.

På den andre siden har vi de unge. Svært få av dem får noen som helst skader av å bli smittet med covid-19, og knapt noen dør. Ja, sjansen for at en person over 75 år skal dø er flere hundre ganger større enn for at en under 15 skal dø.

Likevel er det de yngste som er blitt pålagt de aller største byrdene i kampen for å redde de aller eldste.

Den kampen har altså vært en stor suksess. Spørsmålet nesten ingen tør stille er om det har vært verdt det?

Ethvert dødsfall er en tragedie for de som rammes. Men er det det for et samfunn? Hvor brutale tiltak bør settes inn for å forlenge livet med kanskje noen måneder for svært gamle mennesker?

Svaret i en influensasesong er ingen, bortsett fra å gi vedkommende vaksiner, holde dem isolert og gi god pleie.

Hva gjør koronapandemien så spesiell at vi nå er villig til å ta i bruk alle midler, uansett hvor mye de skader andre mennesker?

Jeg har ikke svaret, og har kviet meg for å formulere den foregående paragrafen.

Den kan synes iskald og kynisk ut, men denne type vurderinger gjøres hele tiden i helsevesenet. Blant annet nektes mange pasienter livreddende medisiner hvert år fordi de vurderes som for dyre.

Kan svaret være at mentale problemer blant de yngste egentlig ikke vurderes som helseproblemer, sett i forhold til virus og de somatiske sykdommer de skaper? Bevilgningene til psykiatrien kan faktisk tyde på det.

Betraktningene over må ikke anses som et ønske om at vil bare skulle latt de gamle dø - jeg er på vei mot disse høye aldre selv - men heller som et ønske om at våre myndigheter er ærlige om hvem de faktisk har satt først under denne pandemien.

Og det er ikke barn og unge - snarere tvert om.