Vi har ikke stjerner her nord. Til gjengjeld har vi heller ikke maur på bordet.

En Michelin-stjerne er en enorm anerkjennelse til kokker, kjøkken, restaurant og ikke minst: lokale råvarer.

En Michelin-stjerne er en enorm anerkjennelse til kokker, kjøkken, restaurant og ikke minst: lokale råvarer. Foto:

Av
DEL

AproposDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.«Pinsettmat er ikke helt min greie», skrev Senterpartiets Geir Pollestad etter at det mandag ble delt ut fem Michelin-stjerner til fire norske restauranter. Innlegget fikk det til å koke på sosiale medier, og Pollestad fikk pepper så det holder. Han måtte bite i det sure eplet og nyansere seg kraftig. Ha ga seg selv to stjerner for uttalelsen.

Mange forbinder fortsatt Michelin-navnet med bildekk. Enda flere rynker på nesen over fisefine matretter til en altfor høy pris, som man verken blir mett av eller nødvendigvis synes smaker veldig godt. Michelin-guiden ble første gang utgitt i 1900 i Frankrike av brødrene André og Edouard Michelin for å hjelpe bilister å finne veien, få service til bilen og et hotell å sove på. Guiden var gratis fram til 1920. Ifølge en historie fortalt av Michelin-brødrene begynte de å ta betaling da en bunke av guidene ble funnet som støtte for et arbeidsbord i et verksted. Dette viste, ifølge brødrene, at en gratis katalog ikke ville bli tatt seriøst. I 1926 introduserte guiden én stjerne for å markere god mat, to og tre stjerner ble lagt til tidlig på 30-tallet.

Pollestad var irritert over at NTB mente saken om de fem stjernene var så stor at det ble sendt ut hastemeldinger, og Senterpartiets velbrukte oppskrift ble fulgt: «En god illustrasjon på sentralmakta/elitens syn på hva som er viktig og snobberiets glansdager. De aller fleste i Norge forbinder Michelin med bildekk, og kommer aldri noen gang til å spise en Michelin-stjerne», påsto Pollestad. Snakk om å tråkke i salaten.

De færreste av oss spiser på restaurant med Michelin-stjerne. Det skjer kanskje én gang i livet, ved en spesiell anledning. Eller aldri. Pollestad har nok mange med seg når det rynkes på nesen over bitte små porsjoner med navn de færreste av oss skjønner bæret av, og råvarer folk aldri har hørt om. Selv har jeg spist på restaurant med Michelin-stjerne én gang, i Sør-Frankrike. Det er noen år siden, og det jeg husker best fra opplevelsen er at det krøp maur over den hvite duken på bordet. Ikke bare én, men en hel flokk. De sto ikke på menyen. Da vi gjorde kelneren oppmerksom på det, viftet han dem bare vekk med en hvit tøyserviett, og vendte oss ryggen med en overlegen mine. Det gjorde ikke maurene. De kom selvsagt tilbake. Maten? Første lille rett i et glass litt større enn et fingerbøl var en slags mousse eller tykk suppe av Frankrikes stolthet: trøffel. Det smakte ... spesielt.

Resten av maten var sikkert god, men gjorde ikke uutslettelig inntrykk. Å servere gourmetmåltider til Kari og Ola nordmann, som ofte ikke kjenner forskjell på skitt og kanel, må være frustrende. Men det verken Pollestad eller vi andre skal overse, er hvilken enorm anerkjennelse en Michelin-stjerne er for kokkene, kjøkkenet, restauranten og ikke minst: de lokale råvarene. Standarden på maten som serveres på mange restauranter har hevet seg betraktelig det siste tiåret. Det er blitt kult å være kokk. I september i fjor ble bodømannen Christian André Pettersen kåret til Årets kokk i Norge – for andre gang. Så sent som denne uka vant det norske kokkelandslaget gull i kokke-OL.

Vi har ikke Michelin-stjerne her nordpå, tross gode råvarer. Til gjengjeld har vi heller ikke restauranter med maur på bordet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags