Gå til sidens hovedinnhold

Vi glemte de mest sårbare blant oss

Artikkelen er over 1 år gammel

Krigen er over oss. Krigen mot korona.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Denne usynlige klasebomben som dreper uten å spørre om hvilken side offeret står på. Vi gripes av helseangst, en form for frykt som kan bite seg fast som ei klo om hjertet.

Dette kaller på enkle og gjennomgripende politiske løsninger. Og politikerne våre, som er avhengige av å være populære blant velgerne, blir ekstra inspirert i tider med frykt for ytre fiender. For da kan de jobbe på høygir og komme med beslutninger som får dem til å framstå som innsiktsfulle og handlekraftige.

Politikerne på Stortinget ser ut til å være rimelig trygge på at de kan kjøpe seg fri med et oljefond som med smarte investeringer nå faktisk har potensial til å vokse enda lengre inn i den kapitalistiske himmelen enn vi allerede er - når krisa er over. Men vi kan ikke kjøpe oss fri fra ansvar som ikke ble tatt på forhånd.

Brannslukking kan vi drive med overfor næringslivet for å berge viktig infrastruktur og arbeidsplasser. Men vi kan ikke bortforklare det sviket som nå er kommet til syne.

For det er åpenbart at de mest sårbare blant oss ikke var fremst i pannebrasken da premissene for samfunnets beredskaps- og sårbarhetsanalyser ble lagt i gjeldende lovverk og forskrifter.

Det er kommet til syne etter at vi for tre uker siden stengte ned det meste, inkludert skoler og barnehager. Hensynet til de mest sårbare barna, og dem som sliter med angst og rus, ble ikke utslagsgivende for de strategiene som ble valgt. Samtidig tenker jeg at Erna og Bent burde ha tenkt slik ansvarlige foreldre og foresatte gjør når det oppstår kriser i familiene og lokalsamfunnet. Hvordan skal det gå med dem som trenger oss aller mest for å ha det greit?

Sannheten er at vi hadde sviktet disse gruppene på forhånd, ved ikke å ta dem med i sårbarhetsanalysene og beredskapsplanene våre. Denne krisen er global, men alle utfordringer må løses lokalt. Erna må gjerne styre landet, men det er kommunenes evne til å håndtere krisen lokalt som vil være avgjørende for hvordan vi lykkes på bakken. Her famler fagfolkene med varme hjerter nå etter måter å bøte på skadene. Men de har åpenbart ingen felles retningslinjer de kan ty til når de skal hjelpe dem som skal holde seg hjemme.

De beste metodene for å hindre spredning er kjent, nemlig testing, sporing og isolering av de smittede og mennesker i sårbare grupper. Men har vi tenkt grundig nok over at svært mange av dem som sitter hjemme er utsatt for aggresjon, fysiske og seksuelle overgrep og psykiske skader som følge av isolasjon?

Dette er ikke siste gang vi må stenge ned store deler av samfunnet. Men det må være siste gangen vi glemmer i legge planer for å ta vare på de mest sårbare blant oss.

Kommentarer til denne saken