Ifølge Ole Kristian Grimnes (Universitetet i Oslo) var Sverige vertsland for 60 000 norske flyktninger i løpet av den fem år lange okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig. Til sammenlikning har det nå vært krig i Syra i 11 år.

Bare Sverige alene tok imot 12 000 flyktninger i gjennomsnitt per år -og det KUN fra Norge. I tillegg kommer alle de andre flyktningene de tok imot. Etter Sovjetunionens krig mot Finland 30.november 1939 kom det 7000 finske flyktninger til Sverige, i tillegg til 44 000 finske unger som ble sendt vekk fra krigshandlinger. I 1944 ble 100 000 finner evakuert til Sverige, og 38 000 flyktet til Sverige.

Totalt 80 000 finske barn mistet sine foreldre eller måtte sendes vekk fordi foreldrene var så lemlestet at de ikke kunne ta vare på dem. De fleste ble tatt imot av Sverige, noen fikk komme til Danmark og Norge tok imot 100 av de 80 000.

I 1943 fikk 8000 danske jøder asyl i Sverige, og mange av disse forble i Sverige etter at krigen var slutt. 9000 danske kristne flyktet, også, fikk komme inn og få beskyttelse i Sverige (Sweden in World War II - across bordersRefugees from Finland). Da krigen sluttet i 1945 var det fortsatt 43 000 norske flyktninger i Sverige. Hvem vet om de ble kastet ut av Sverige da? Jeg tror ikke det.

Det er mye vi kan lære av historien, og det er mange spørsmål som dukker opp. Mange av de innvandringsfiendtlige i dag vil sikkert spørre seg:

- Var det virkelig nødvendig at de flyktet? Måtte de egentlig få beskyttelse?

- De forlot bare sitt fedreland, uten å være igjen og kjempe sammen med resten av motstandsbevegelsen. Hvorfor kunne de ikke bare hjelpes der de var? I sitt hjemland, Norge?

Noen av de norske flyktet for å unngå kampsoner, andre dro for å delta i krigen på utefronten, mens atter andre var ettersøkt av nazistene. Høsten 1942/vinteren 1943 flyktet 1100 jøder for å unngå å bli deportert. I 1944 flyktet 1000 studenter, da tyskerne stengte Universitetet i Oslo, og arresterte alle studenter de fikk tak i.

Etter hvert fikk vi det vi i dag ville kalt «lykkejegere», det vil si nordmenn som flyktet kun av økonomiske grunner. Som Grimnes skriver: «De søkte seg til kjøttgrytene og det lysere livet i Sverige etter hvert som levestandarden sank og det ble tyngre å leve i det okkuperte og mørklagte Norge.»

Med andre ord, vårt folk har også flyktet KUN i søken etter en bedre levestandard. De hadde strengt tatt ikke behov for å flykte, vil mange sikkert påpeke. Og det KAN jo diskuteres om de virkelig TRENGTE beskyttelse. Det er bare 82-87 år siden andre verdenskrig. Den gang var grensa til Sverige åpen. Ingen høye piggtrådgjerder, ingen soldater som skjøt, ingen tvangsreturnering av norske flyktninger. Tvert imot ble vi tatt imot med åpne armer og hjulpet over grensa av svenskene.

Hva møter migranter i dag ved Europas grenser? Piggtråd, stål, soldater og krigsskip. Alt sammen et forsøk på å stoppe millioner av flyktninger og migranter på vei mot et nytt og trygt liv.

Vi har så alt for lett for å glemme den urett som ikke rammer oss selv. Hvordan kan vi sove trygt i vår seng, og si, det er sørgelig, «stakkars» dem! Og påstå at vi ikke har råd, at de ingenting kan få? Norge – verdens rikeste land, kan ingenting gjøre. Hvem i h… kan gjøre noe da???

Vi nordmenn vil en gang bli møtt med vår egen medisin: ei kald skulder og stengte grenser. Vi kan ikke forvente annet. Blir det krig mellom USA og Russland, vil vi være midt i skuddvekslinga. Hvor skal vi flykte? Hvem kan vi forvente imøtekommer oss med åpne armer da? Plutselig fikk jeg lyst på litt krig! Bare for å se, liksom, hva som skjer!