Gå til sidens hovedinnhold

Velstand for alle, ikke for noen få

Artikkelen er over 2 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvis ulikhetene fortsetter å vokse i samme takt som i dag, kan Norge om 10 år være på linje med USA.

Norge regnes som et land med små forskjeller. Vi har en samfunnsmodell og et velferdssystem som mange misunner oss, men kan vi ta dette for gitt? Og kan vi si oss fornøyde med en brukbar gjennomsnittsinntekt, når forskjellene mellom de som har mest, og de som har minst, bare øker?

Andelen av Norges inntekt som går til de aller rikeste, har økt betydelig de siste tiårene. 400 mennesker, ikke flere enn at du får dem inn på samme fly, kontrollerer 1 325 milliarder kroner. Formuer gir ikke bare økonomisk makt, men også politisk makt. Gjennom selskapene de eier, kontrollerer de mange hundre tusen arbeidsplasser og har stor innflytelse over hvordan lokalsamfunnene våre ser ut. Denne makten går i arv.

Samtidig har antallet barn som vokser opp i fattige familier blitt mer enn doblet. Over 90 000 unger lever i dag i familier som er vedvarende fattig. Fattigdom går også i arv, og det å være fattig i et rikt land er forbundet med mye skam. Både fattigdommen og skammen bæres gjerne i det skjulte. Det handler for en stor del om å ikke kunne delta i samfunnet på lik linje med andre. Angsten for å ikke ha råd til tannlegeregninga og andre uforutsette utgifter. Det å aldri kunne dra på kino eller på en konsert. Å lure på om man får til å kjøpe julegaver til ungene. Pante flasker for å få råd til middag. Ansatte på matstasjonen til Kirkens bymisjon i Bodø forteller at flere av de som jevnlig benytter seg av tilbudet er enslige forsørgere. Enslige forsørgere og barnerike familier topper fattigdomsstatistikken i Norge. Det er kanskje ikke så rart, med tanke på hvor dyrt det er å bo og ha unger i barnehage og SFO. Hvor i all verden skal du bo, om du har gjennomsnittlig sykepleierinntekt og tre barn? Det er dyrt nok med ei toroms leilighet.

Virkeligheten for mange er at fast jobb og fast bolig blir stadig mer uoppnåelig, og for mange familier så er det mye stress forbundet med stadige flyttinger og økonomisk usikkerhet. For min generasjon er det bare de som har høy inntekt og formue, eller foreldre med penger i banken, som har en sjanse til å komme inn på boligmarkedet. Mens det å kjøpe en enebolig kunne tilsvare 2 alminnelige årslønner for 30 år siden, vil det samme huset koste mer enn 8 årslønner i 2019.

Forskjells-Norge påvirker også kroppene våre, helsa vår og hvor lenge vi lever. Statistikk, gjennom flere tiår og i flere land, viser at sjansen for å bli alvorlig syk eller å dø av ulykker henger nært sammen med din klasseposisjon. Har du lite utdanning og lav inntekt, er du langt mer utsatt enn de med høy utdanning og inntekt. I Akershus lever de lengst, i Finnmark lever de kortes. Menn på Sagene i Oslo lever 8 år kortere enn menn i nabo-bydelen Vestre Aker. Det betyr at sosiale forskjeller også skaper delte samfunn. Det kan bidra til å svekke solidariteten og forståelsen mellom folk. Har du høy lønn og bor på vestkanten i Oslo, er sjansen stor for at du og barna dine kun vil omgås andre med samme klasseposisjon. Kanskje blir det da vanskelig å kjenne seg igjen i utfordringene til en hjelpepleier fra Furuset?

Det er vanlige arbeidsfolk og deres organisasjoner, kvinneorganisasjoner og folkevalgte som har kjempa frem fellesløsninger, velferd og de relativt små lønnsforskjellene som har kjennetegna det norske samfunnet. Mens forskjellene gjennom hele etterkrigstida i Norge ble mindre, og vi hadde høy organisasjonsgrad og stor oppslutning om velferdsstaten, ble denne positive spiralen satt i revers på 1980-tallet. Dette skjedde samtidig som dereguleringen av boligmarkedet, svekkelsen av velferdsgoder, og økt liberalisering.

Utviklinga har fått enda større fart med Høyre og Frp i regjering. De siste årene har de drevet en målretta politikk for skattekutt til de rike og privatisering samtidig som pensjoner, trygdeordninger og velferd kuttes, det blir mer midlertidighet i arbeidslivet og organisasjonsgraden svekkes. Generasjonen som vokser opp nå kan bli den første på over 100 år som får det mindre trygt enn foreldrene sine. Paradoksalt nok ser vi stadig oftere at statsministeren snakker om hvor viktig det er med små forskjeller, samtidig som at de virkemidlene som har gjort at vanlige folk har tatt del i den norske velstanden avvikles. På tross av at liberalisering har ført til arbeidsledighet, uro og stor sosial nød i Europa og USA, så prøver høyresida å fremstille det som om denne medisinen vil være bra for Norge. Det handler selvfølgelig om interessekamp. Det vil være rart å late som om næringslivstopper på Aker brygge har de samme interessene som en førskolelærer i Alta. Derfor har det vært underlig å følge med på vinterens «elite-debatt».

Norge er rikt på ressurser, og denne rikdommen kan med fordel fordeles på en mer rettferdig måte som gir alle tilgang på fast jobb og et trygt og anstendig hjem. Vi kan føre en aktiv omfordelingspolitikk med fellesløsninger som gratis barnehage, økt barnetrygd og rettferdig pensjon. Vi kan eie sammen. Å skape samfunn med små forskjeller handler ikke så mye om velstand, men hvordan velstand og makt fordeles. Det handler om politiske valg, og hvem som er synlige og usynlige i samfunnsdebatten og i folkevalgte fora.

Norge på sitt beste viser at fellesskap gir trygge og frie liv til de mange. Ei utvikling der stadig flere står utenfor, mens makt og rikdom samles på få hender er grunnleggende udemokratisk, og svekker tilliten i samfunnet. Derfor er kampen mot forskjells- Norge Rødts viktigste sak.

Synne Bjørbæk er en av paneldeltagerne under torsdagens Lytirng i Stormen bibliotek.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.