I en slik situasjon trenger vi ikke bare et sterkere forsvar, vi trenger også et sterkere sivilsamfunn i nord.

Lokalsamfunn der det bor folk i husan, der det finnes jobber og der ungdom ønsker å bli.

For tre uker siden la Forsvarskommisjonen fram sin rapport. Der foreslår de en kraftig militær opprustning de neste årene:

En umiddelbar styrking av forsvarsbudsjettet med 30 milliarder kroner, deretter 40 milliarder ekstra i året de neste 10 årene.

At det er et akutt behov for å styrke forsvaret, også i Nord-Norge, er det bred enighet om.

Men kanskje vel så viktig er det å styrke norsk, sivil tilstedeværelse i våre grenseområder mot Russland, inkludert Svalbard.

Det kan vise seg å bli vel så dyrt, og langt vanskeligere å få til enn å øke forsvarsbudsjettet.

Det eksemplifiserer regjeringens ferske innstramming av i det minste tolkningen av vårt sanksjonsregime mot Russland.

Det førte til at skipsverftet Kimek i Kirkenes sendte permitteringsvarsel til samtlige ansatte.

Ifølge ledelsen ved Kimek vil det de oppfatter som en innstramming av regelverket gjøre det umulig å drive videre.

Med sine 74 ansatte og 13 lærlinger er Kimek en hjørnesteinsbedrift i Kirkenes.

Legg til at en rekke lokale leverandører også lever av oppdrag for verftet og man aner hvilke konsekvenser dette kan få for bosettingen her helt inn mot vår grense til Russland.

Til NRK sier da også fagarbeider Daniel Malin at dersom det går det rett vest med Kimek så må han vurderer å flytte fra stedet.

Siden 1980-tallet har folketallet i Sør-Varanger falt med over 1. 000 mennesker. Tar man med de andre kommunene i Øst-Finnmark er utviklingen enda mer dramatisk.

Og utvider vi perspektivet enda mer og ser på Nord-Norge samlet blir bildet ikke mye bedre. Nord-Norge hadde kun 0,3 % av Norges totale befolkningsvekst fra 2001 til 2019, og i dag peker alle piler nedover.

Med ett unntak; Forsvaret har trappet sin tilstedeværelse i Øst-Finnmark kraftig opp de siste årene.

Til NRK sier lokaljournalist Torill Olsen at man i Vardø nå spøker med at etterretninga er blitt den nye fiskerinæringa; at både Vadsø og Vardø nesten hadde vært helt folketomme om det ikke var den økte satsingen på etterretning.

Hun får støtte fra varaordfører Willy Pedersen (Ap) i Vadsø. Hvordan kan Norge hevde suverenitet og hevde tilgangen til ressursene i området hvis det ikke bor andre folk her enn forsvarsansatte, spør han.

Det ligger også en sikkerhetspolitisk trygghet i at det er sivilbefolkningen som dominerer langs grensa, både på norsk og russiske side.

Pedersen har åpenbart rett.

Og vi ser samme utvikling på russisk side. Man sliter med å holde på den sivile befolkning samtidig som antall militære øker.

Nå er det samme i ferd med å skje på norsk side; Den viktigste del av norsk forsvar befinner seg ikke lenger i Indre Troms - om den noen gang har gjort det - men i etterretningsinstallasjonene langs grensa.

Norsk politikk overfor Russland har tradisjonelt vært basert på en blanding av avskrekking og beroligelse.

Beroligelsen har blant annet bestått i et svakere militært fotavtrykk når grensa kombinert med sterke lokalsamfunn.

En region der begge sider av grensa primært er militære oppmarsjområder reduserer ikke akkurat faren for krig.

Besittelse er dessuten mer enn halve eiendomsretten.

Norges krav på ressursene i nord svekkes lik sett også av fallende folketall.

Selv om begge grensefylkene mister folk nå, bor det fremdeles 10 ganger så mange i Murmansk som i Finnmark.

Både i forhold til internasjonale avtaler og en mulig fredeligere framtid er ikke det et godt utgangspunkt.

Selv om Forsvarskommisjonen anbefaler en kraftig opprustning understreker den også behovet for å videreføre beroligelsespolitikken.

Jeg tror at det er viktigere enn noen gang at man også har et blikk på beroligelse, sa kommisjonens leder Knut Storberget til High North News for kort tid siden.

En viktig del av det vil åpenbart være å bevare og styrke det sivile samfunn i nord.

Hvordan det skal gjøres er åpent, men nok og relevante arbeidsplasser er åpenbart en nøkkel.

En gjenåpning av jernmalmgruvene i Sør-Varanger har vært antydet som en mulighet. Uansett trengs det er bred og offensiv satsing fra statlig side.

For det er med hus som med folk; "i dørlause hus man kjølne fort" og "snart kommer floa av råte".

Prisen for å ruste opp forsvaret og la sivilsamfunnet kjølnes og råtne kan fort bli feil anvendte penger.

Det perspektivet må nå også tas med i debatten, uavhengig av om man støtter mer militariserte nordområder eller ikke.