Dette er en hel generasjons revansj. For alle oss under 30 år. Vi er del av en generasjon som bare hvis vi anstrenger oss, har vage minner om Norge i fotballmesterskap for herrer. Dette er vårt Norge-Brasil.

I NRK Nordlands frokostsending i forkant av Roma-kampen, forsøkte jeg å sette kampen i perspektiv. Jeg sa at dette ikke var den viktigste kampen i klubbens historie, men den største kampen i klubbens historie. Antakelig ville dette bli den største kampanledningen på Aspmyra i vår levetid. Etter kampen kan jeg konstatere at det trolig også vil bli det største fotballminnet i livet. Jeg har aldri hørt J-feltet og «Barndomsminne fra Nordland» som denne kvelden. Ved siden av meg sto en som så cupfinalen i 1975 og gråt.

På radioen sa jeg at fotball fenger fordi det scores få mål, noe som byr på spenning i seg selv, i tillegg til at det medfører at «underdogen» oftere slår forhåndsfavoritten enn i noen annen idrett. Derfor kunne Glimt slå Roma.

Mourinho er fotballens mest meritterte aktive trener, kjent for sin kyniske og defensive soliditet. Nedsablingen på Aspmyra er hans største tap noensinne. Noen vil påpeke at Roma stilte reservepreget. Jo da, men så gode som Glimt var denne kvelden har jeg aldri sett dem før. De ville slått Roma uansett. I andreomgang byttet Roma inn fem av sine antatt beste spillere. Glimt vinner likevel omgangen 4–0.

I en kronikk om Glimts publikumsoppslutning, kom jeg i skade for å si at Bodø ikke er en fotballby, men det mobiliseres i hvert fall når det blir en opplevelse for livet som denne. Jeg har aldri hørt Aspmyra så rungende. Erlend Osnes har den tidvis utakknemlige oppgaven å oppildne Aspmyra-publikumet før kamp. Nesten alltid må han ta til takke med halventusiastisk respons. Denne gangen virket det som Osnes fikk bakoversveis. Det var åpenbart at folk aldri hadde vært mer klare for kamp. Utover i kampen var det euforiske tilstander på tribunen. Ukjente omfavnet sidemannen, for Glimt-skjerf, drakter, flagg og gule tannbørster bekreftet at de var likesinnede. Det sies at supporterskap innebærer dobbelt glede og halv sorg, fordi man deler opplevelsene med andre. Denne oktoberkvelden på Aspmyra innebar det førstnevnte.

Resultatet er vanvittig. Prestasjonen likeså. Glimt vant fortjent. Roma ble utspilt. Italienerne hadde verken en sjanse eller halvsjanse utover scoringen. Det som gjør oppvisningen enda mer imponerende, er at dette ikke er uttrykk for en rik onkel som for eksempel Moldes Røkke, eller en Rosenborg-historie hvor økonomiske muskler har blitt akkumulert etter årevis med dominans, slik at man har kunnet plukke de beste spillerne til Eliteserie-konkurrentene. Vesentlige deler Glimt-laget er bygget på vrakgods fra andre klubber.

Ofte kretser fotballdiskursen rundt enkeltspillere. Heldigvis er ikke fotball så enkelt at de som stabler de presumptivt elleve beste enkeltspillerne på banen, alltid vinner. I fotball er det ikke enkeltspilleres kvaliteter om er avgjørende, men summen av disse for laget som helhet. Slik kan én pluss én bli tre. Som Rosenborg på 1990-tallet, er det Glimt-lagets relasjonelleferdigheter som overrumpler motstanderne. Dermed kan også enkeltspillere skinne, nettopp fordi laget får fram deres styrker, ikke fjernt fra Eggens «Godfot-teori».

Å bedømme en prestasjon er en smakssak, men det er et faktum at det er det største siffermessige et norsk lag har gjort mot en motstander av dette kaliberet. Glimts resultat overgår alt, og det gjør ikke minst prestasjonen. På unorsk vis dikterer de gule spillet. De spiller seg ut av enhver situasjon, nærmest påtatt uanstrengt og med den største selvfølgelighet. I fjor ble Glimt omtalt i verdens største sportsaviser. Nå skjer det igjen. Resultatet går som et ekko gjennom fotballverdenen, og vil gi gjenklang i årevis.

Etter Norge-Brasil, minnes jeg Scheie oppfordre til å «gå ut i sommernatten og leve i nuet.» Scenene på Karl Johan taler for seg, og er blitt en slags nasjonal helligdom. Torsdag kveld og natt var en lokal versjon av dette. Mange var innforstått med at dette momentet måtte gripes. «Hele byen» var på byen. Det var skjønn forbrødring på byens utesteder mellom Glimt-supportere og målløse italienere. Folk sto på bord og sang Glimt-sanger av full hals, bare for å kvele restene av stemmebåndene som var lagt igjen på Aspmyra tidligere på kvelden.

Det ryktes at utestedene aldri har solgt mer alkohol på én kveld. Det var en slags kollektiv bevissthet om at dette var historisk og noe vi vil snakke om i tiår framover.