Alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring og opplæringsloven pålegger skolen å arbeide for å fremme et godt psykososialt miljø.

Skolen skal aktivt og systematisk arbeide for å fremje eit godt psykososialt miljø, der den enkelte eleven kan oppleve tryggleik og sosialt tilhør (Opplæringsloven § 9a-3).

Med psykososialt miljø menes her de mellommenneskelige forholdene på skolen, det sosiale miljøet og hvordan elevene og personalet opplever dette. Det psykososiale miljøet handler også om elevenes opplevelse av læringssituasjonen. (Kunnskapsdepartementet, 2006).

Er det mange voksne som har vært redde? Er det mange voksne som har kjent på den utrygge følelsen av å ikke vite hvordan de nærmeste dagene kommer til å bli? Vil jeg beholde jobben? Blir jeg smittet om jeg drar på butikken? Når kan jeg besøke familie, venner? Når kan jeg gi dem en klem? Hvordan vil det gå med Norge, nærmiljøet , fremtiden?

Er det mange voksne som har kjent på frustrasjonen, trettheten, lengselen? Kjent på utfordringene med nye digitale verktøy, hjemmekontor og mindre sosial kontakt? Mange voksne som har hatt barnehagebarn hjemme, vært lærere for skoleelevene og hatt hjemmekontor? Kanskje den desperate følelsen av å ikke få levere 100% hverken på jobb eller hjemme?

Tenk deg å være 7 år gammel.. Du har hatt hjemmeskole i 7 uker og ikke sett vennene dine, ikke fått gitt besteforeldre en klem, og foreldrene dine har måttet være lærerne dine. Kanskje har du hørt på nyhetssendingene på TV, kanskje har du ligget i sengen din på kveldene og hørt foreldrene dine snakke om bekymringer om sykdom, penger og fremtid? Plutselig er hele samfunnet snudd på hodet. Mange 7 åringer har foreldre i kritiske jobber, mange foreldre har måttet kompensere tapt arbeidstid på dagtid med sene kveldstimer foran PC skjermen og mange foreldre har vært permittert.

Så kommer du tilbake til skolen. Du får møte læreren din og vennene dine igjen. Skolen er ikke helt som før. Det er strenge regler om hvor man kan oppholde seg, det snakkes om smittevern og håndvask. Du er 7 år og har hørt så mye om Korona at du vasker hendene dine så mye at de er helt såre. De er så såre at du må ha med deg en tube med krem fra apoteket i sekken. Du drilles i vaskesang og smittevernregler. Tankene er store og mange. De voksne snakker kanskje om hvor skummelt det er å åpne samfunnet. Smitten blir kanskje å spre seg. Kommer mormor til å dø? Kan jeg bli smittet? Får jeg Korona om jeg tar på noe som andre har tatt på? Tankene surrer. Det er vanskelig å finne svar. Det er ikke lurt å ta skolebussen lengre, så nå skal du begynne å gå hjem fra skolen. Nye utfordringer overvinnes.

Så går dagene og litt etter litt blir de nye skoledagene litt mer normale. Hvordan har det gått til? Jo,- hver dag blir du møtt med et smil av en trygg voksen. En voksenperson som du har full tillitt til, en voksenperson som har fulgt deg i teams, lagt oppgaver og påskeoverraskelser i postkassen din, gitt deg positive og oppløftene ord gjennom hele perioden, en person som har stått stødig og rak i en vanskelig tid. En person som har vært der fra første skoledag i 1 klasse og en person som for mange 7 åringer kanskje akkurat i disse dager er en av de viktigste personen i 7 åringens liv.

Vennene dine i klassen er de eneste vennene du leker med akkurat nå. Dere skal være i samme kohort. Du lærer at i din kohort er du trygg. Det er dere som gruppe som skal stå sammen i dette ukjente nye.

På det første foreldremøte i første klasse kommer det mange viktige beskjeder fra erfarne skoleledere. Klassemiljø skal bygges! Det oppfordres til sosiale aktiviteter, felles barneidrett, og at foreldrene prioriterer å bli kjent. Det er viktig å skape en trygg gruppe som kan stå felles og kan utvikle seg mot fremtiden sammen. Foreldrene arrangerer skoleturer med grilling, kveldsmatkveld, akebakketurer med foreldre og ulike vennegrupper settes sammen. Foreldre og barn går « all in» for å skape et fellesskap. Dette er også et viktig tiltak for å forebygge mobbing og konflikter. Når foreldre kjenner hverandre er det kortere vei til å løse opp i konflikter som oppstår underveis og tilrettelegge for et inkluderende og trygt oppvekstmiljø sammen med skolen. Hele denne ballasten gjør dette ukjente nye lettere å håndtere. Rundt klassen står mange kjente voksne.

I februar 2020 ble alle foreldrene kalt inn til et foreldremøte hvor det ble informert om kutting av to lærerstillinger på skolen. Bodø kommune kutter bevillingene til skolen og drastiske tiltak må gjøres. Skolen har besluttet å redusere antall klasser på to trinn for å få regnskapet til å gå opp. Foreldre er kritiske, men de forstår. Foreldrene har tillit til skolen, og de vanskelige beslutningene som må tas. Skolen vil ivareta elevene på best mulig måte, inkludere foreldrene i denne beslutningen og lage en god prosess rundt en vanskelig sak. Det setter vi foreldrene pris på! Dette oppleves som profesjonelt.

Mars kommer, og vi har hjemmeskole. Det er unntakstilstand i Norge. Verden blir for oss voksne snudd på hodet. For 7 åringen oppleves kaos. Etter uker hjemme er det en spent 7 åring som skal møte klassen igjen. Endelig skal 7 åringen gjenforenes med sin flokk.

Sammenslåing av klasser er glemt, det er ingen som tenker tanken på at det er sannsynlig at denne beslutningen står ved lag. Vi forventet at denne beslutningen ble flyttet på, utsatt.. Det er vel ingen som vil påføre de små barna enda større belastning akkurat nå? Det er vel ingen sjanse for at skolen må gjennomføre dette nå? Midt i alt det usikre, midt i «krigen» som vi befinner oss i akkurat nå.

Så kommer eposten fra skoleledelsen. Den 28 mai skal beskjeden komme, hvem blir de nye klassene og hvem blir ny kontaktlærer…. De fire 2 klassene på skolen skal bli til tre klasser.. Den trygge gruppen skal deles og lærere skal omrokkeres. Den trygge flokken din skal splittes i tre og fordeles på ulike klasser og bautaen som tar i mot deg hver morgen skal kanskje byttes med en ny, ukjent voksenperson.

Du er 7 år. Du er et lite menneske i en stor, ukjent og litt skummel verden. De trygge rammene som er bygd rundt deg er allerede revet ned. Sakte men sikkert har vi bygd de opp igjen, fått på plass en mer normal verden, fordi vi var forberedt, fordi foreldrene kjente hverandre, fordi det var sterkt samhold i gruppen som raskt ble gjenvunnet etter skoleåpningen… nå skal det brytes ned igjen….

Du er 7 år og bekymret for fremtiden, du er redd for å miste den lille, trygge verden din.

Er det mange voksne som blir stressa av endringer? Er det mange voksne som ville kjent utrygghet dersom arbeidsplassen deres ble delt opp, du fikk nye arbeidskollegaer og ny leder over natta.? Kanskje du i tillegg må flytte til andre lokaler? Er det mange voksne som savner vennene sine? Er det mange voksne som hadde blitt veldig lei seg om de måtte splittes fra 2/3 av vennene sine og få tildelt nye?

Kjære Ida, kjære politikere og kjære skoleledelse. Kan ikke ungene få slippe denne utfordringen nå? Kan ikke kuttene utsettes pittelitt? Kan ikke ungene få bygge opp trygghet i sin flokk en liten stund til? Det er ingen som vet om tiltak må innskjerpes igjen. Derfor er det mer enn noen gang viktig å la ungene få oppleve et samfunn tilnærmet slik de kjenner det en liten stund, la ungene få leke sammen med vennene sine som de kjenner og har relasjoner til og få beholde de få voksenpersonene som er tilstedet i livet deres akkurat nå. Det må finnes en annen løsning enn sammenslåing av klasser. Det må gå an å gjøre noen andre prioriteringer.

Vi snakker om at de tiltakene som har vært gjennomført til nå er de mest inngripende tiltakene i fredstid. Konsekvensene er nok større enn vi har oversikt over. Vi snakker mye om fysiske og økonomiske konsekvenser. Vi er blitt rå på avstand, gruppeinndelinger og smittevern, men vi undertrykker følelser, savnet etter klemmer, behovet for trygghet. Nå er det viktig å også tenke på de psykososiale!

Alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring

Vær så snill, la skolematen vente.