Gå til sidens hovedinnhold

Vårt Lands bokomtale av «Pariseren»

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den venstreorienterte avisen Vårt Land har nylig kommet med en bokomtale av den nye romanen «Pariseren». Romanen beskriver hovedpersonens opplevelser av sitt folks håp om politisk og nasjonal selvstendighet. Romanen tar for seg den arabisk-israelske konflikten der forfatterens eventyrlige frihet utnyttes til fulle for å forsøke å skape en politisk sympati for det arabiske folks kamp for nasjonal selvbestemmelse i en tid der det var stormaktene som styrte verden.

https://www.nrk.no/anmeldelser/anmeldelse_-_pariseren_-av-isabella-hammad-1.15074091

Forfatter Isabella Hammad nevner ikke noe om at det ikke var sionistene som var et hinder for «palestina»-arabisk selvbestemmelse, men at det derimot var det importerte hasjemittiske regimet i emiratet Transjordan som ble påtvunget araberne av britene som sto i veien for «palestina»-arabisk selvbestemmelse.

Redaktør Rimehaug, som er historiker av utdannelse, har tydeligvis byttet ut historiografisk metode med en skjønnlitterær tilnærming til historien. Dette skaper en ypperlig anledning for Rimehaug til å dikte inn i bokomtalen det han selv ønsker skulle ha vært en historisk realitet gjennom de siste hundre år.

Han får rettsoppgjøret etter første verdenskrig til å bli et overgrep mot araberne. Rimehaug glemmer at et av målene med fredsoppgjøret etter første verdenskrig var å gi tilbake selvstyret til folkeslagene som i århundrer hadde vært under okkupasjon og tyrkisk styre.

Rimehaug sier at skjønnlitteraturen gir en bedre forståelse enn det faglitteraturen gjør, og tar seg friheten med å gjendikte det siste århundrets politiske historie i Midtøsten.

https://www.vl.no/meninger/kommentar/palestinas-hundrear-1.1738902

Rimehaug forteller at det var helt bevisst at San Remo ikke brukte ordet «stat», men refererte til «hjemland». Videre sier Rimehaug følgende: «Palestina skulle ikke bli en jødisk stat, men en britisk koloni med plass for både jøder og arabere, og der rettighetene til de som allerede bodde der skulle respekteres. En jødisk stat ble først internasjonalt anerkjent i 1947 med FN's delingsplan, og da ved siden av en arabisk stat.»

Det var en selvfølge å omtale disse områdene slik de gjorde. Den enkle grunnen til det, var at de som hadde ansvaret for å utforme det folkerettslige grunnlaget for gjenopprettelsen av folkestyret i de forskjellige delene av det tyrkiske imperiet ikke hadde noen myndighet til å erklære opprettelse av stater. Det var en oppgave som de frigjorte nasjonene selv måtte ta ansvar for i overenstemmelse med folkesuverenitetsprinsippet. Dette ble som kjent gjort i Irak, Syria, Libanon, Jordan og Israel.

Med sin litterære metode får ikke Rimehaug tak i det store overgrepet som ble begått mot araberne på 1920-tallet og som de fremdeles lider under. Han beskriver britenes innsetting av «konger» i noen av de frigjorte områdene. Rimehaug glemmer samtidig at det var «belønning» til den hasjemittiske klanledelsen i Mekka som hadde hjulpet britene i kampen mot tyrkerne, og som selv var i ferd med å bli drevet ut av Saud-klanen som også hadde et godt forhold til britene.

Den såkalte «tostatsløsningen» som i dag er sentral i debatten om den arabisk-israelske konflikten, ble etter initiativ fra britene skapt av Folkeforbundet i 1921.

Den østlige delen av det opprinnelige «Palestina»-mandatområdet ble fradelt og opprettet som et emirat. Emiratet ble styrt av den hasjemittiske emir Abdullah med sine arabiske beduinstammer fra Hijaz i Arabia.

https://en.wikipedia.org/wiki/Mandate_for_Palestine

Dette hasjemittiske regimet som styrte under britisk militær beskyttelse, opprettet kongedømmet Jordan i 1946 og har fremdeles makten over flertallet av «palestina»-araberne.

Hvis den opprinnelige tostatsløsningen fra 1921 hadde hatt som formål å gi selvbestemmelse til araberne, så kunne mye av de senere konfliktene med jødenes selvstyrte områder vest for Jordan-elven vært unngått. I dag er flertallet av «palestina»-arabere som bor i Jordan underlagt et styre som ble påført dem av britiske myndigheter.

PLO's forsøk på å frigjøre landet i 1970 ble som kjent mislykket.

https://no.wikipedia.org/wiki/Svart_september_(organisasjon)

Rimehaug er ikke alene med å fremstille konflikten som om den utelukkende har sin opprinnelse i at det jødiske folk fikk gjenopprettet sitt historiske hjemland vest for Jordan-elven etter folkerettslige prinsipper.

I dag er det bare jødenes rettigheter det stilles spørsmål ved, og man kan jo undres på hvorfor det ikke samtidig stilles spørsmål ved arabernes rettigheter slik de ble gitt under fredsoppgjøret etter første verdenskrig.

Uavhengig av debatten om disse spørsmålene – enten metodene er skjønnlitterære, historiske eller juridiske – så begås det et overgrep mot jødene såvel som «palestina»-araberne når man bevisst holder skjult det britisk-arabiske samarbeidet med araberne som resulterte i et importert og undertrykkende styre i de arabiske områdene av det opprinnelige og todelte «Palestina»-mandatområdet.

Hvordan «palestina»-arabiske bønder ble undertrykt av arabiske jordeiere kan man lese mer om i Hope Simpson-rapporten fra 1930.

https://unispal.un.org/UNISPAL.NSF/0/E3ED8720F8707C9385256D19004F057C

I det tidligere britiske «Palestina»-mandatområdet finner man i dag statene Israel og Jordan.

Det er rart at Rimehaug - med sin utdanning som historiker - aldri har beskyldt Jordan for å okkupere «Palestina».



Kommentarer til denne saken