Gå til sidens hovedinnhold

Våre politikere er dypt feige når de ikke snakker om korona under valgkampen

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er ett tema som skriker med sitt fravær i denne valgkampen. Det er samme tema som mange av oss for bare noen måneder siden trodde ville dominere den; håndteringen av koronapandemien.

Og dette skjer ikke fordi pandemien er over. Tvert om; de vedtak regjeringen skal fatte de neste månedene er blant de aller viktigste under hele den perioden vi har vært plaget av covid-19: Når skal vi gjenåpne samfunnet for fullt igjen, og hvilke kriterier skal legges til grunn for det?

Aftenposten konfronterte nylig partienes helsepolitiske talspersoner med fraværet av koronadebatt i valgkampen. Standardsvaret var at dette ikke er et politisk, men et medisinsk spørsmål.

Det svaret er uttrykk for en grenseløs politisk feighet. Kanskje bare overgått av Aps Ingvild Kjerkhol, som ikke en gang ønsket å svare på spørsmålet.

Tidspunktet for når Norge skal gjenåpnes må selvfølgelig baseres på medisinske råd, men er likevel en 100 prosent politisk avgjørelse.

Akkurat slik FHI-direktør Camilla Stoltenberg sier det til VG mandag: «Det (er) først og fremst en politisk beslutning hvor mye risiko man vil ta».

Stoltenberg har vært inne på det før; skal vi kunne gjenåpne Norge må vi som samfunn være villig til å akseptere mer risiko enn vi gjør i dag. Vi må, for å si det med andre ord, lære oss å leve med covid-19, slik vi lever med tusenvis av andre virus hver dag uten å ty til drastiske tiltak.

Hvilken grad av risiko vi må tåle før akkurat det blir aktuelt, finnes det ingen lege eller forsker som kan fortelle oss. Det er en avgjørelse bare vi selv kan ta. Gjennom de politikere vi velger til å lede oss.

Nå velger vi dem uten å ane hva de mener om saken, og vi velger dem for fire år. Hvilken legitimitet vil de da ha for å foreta en slik risikovurdering? Hvordan kan de vite at de avgjørelser de tar er i tråd med folkeviljen?

Blir det de som roper høyest og er mest redde som får bestemme? Eller skal vi som folk bare overlate dette til «myndighetene», slik de gjør i land vi ikke liker å sammenligne oss med?

Det som gjør politikernes berøringsangst akkurat nå ekstra merkelig er at de tidligere under pandemien ikke har vært redde for å ta politiske avgjørelser.

Regjeringen har ved en rekke tilfeller overprøvd klare råd fra FHI, med den begrunnelse at den må ta bredere hensyn. Regjeringen har også vært helt klar på at håndteringen av pandemien i Norge skal være politisk styrt.

Det er i motsetning til vårt naboland Sverige, der bevisst, politisk passivitet plutselig gjorde navnet Anders Tegnell verdensberømt.

Men nå plutselig legges alt ansvar for pandemien på våre lokale tegneller, mens politikerne løper og gjemmer seg.

Det er lett å forstå hvorfor. For det første har det vært bred politisk enighet om pandemihåndteringen så langt, regjeringen har stort sett fått gjøre som den ville, uten innblanding fra Stortinget. Så hvem skal skaffe seg velgerpoenger på å kritisere hvem?

Dessuten er dette svært vanskelige spørsmål uten fasitsvar. Det gjør både politikere og velger usikre på hva de skal mene, og dermed blir det få stemmer å hente på å være klar og bestemt. Bedre da med grøt og unnvikelser.

Det finnes altså mange forklaringer på det som nå skjer, men det gjør ikke situasjonen noe bedre.

Koronapandemien kommer utvilsomt til å bli den aller viktigste saken regjeringen må jobbe med de neste månedene, uansett hvilke partier den kommer til å bestå av.

Da framstår det som en urovekkende svakhet ved norsk politikk at akkurat den saken er totalt fraværende i valgkampen.

Når våre politikkere ikke tør drøfte tidens aller viktigste spørsmål åpent, offentlig og foran sine velgere, hva sier det om tilstanden i et pandemipresset norsk demokrati?

Vi har levd i en autoritær unntakstilstand i halvannet år allerede. Kan vi se fram til fire nye år med det samme?

Kommentarer til denne saken