Jan-Eirik, jeg har stor respekt for deg som pressemann. Selv om jeg er en utflyttet bodøværing, så følger jeg AN digitalt, hver eneste dag – og ofte flere ganger om dagen. Bodøværing, tverlending og nordlending kommer jeg alltid til å være, uansett hvor jeg bor.

Etter hva jeg kan bedømme, så har du stått rakrygget i mange store saker, på vegne av avisen. Ikke bare på lederplass, men også som stødig support for medarbeiderne dine. Det berømmes.

Likevel, i kulturdebatten som går nå, så opplever jeg deg som kanskje noe tafatt. Egentlig litt ulikt deg, etter hva jeg kan forstå. (Se lenke til sjefredaktørens kommentar lenger ned).

Jeg nevner store saker. Kultur er en stor sak. Den er så stor at vi har en egen politikk for den, en egen statsråd, og et eget departement. Et samfunn som vårt skal ha kultur, fra det veldig lille, til det helt store.

Så skjønner jeg veldig godt at det er mange hensyn å ta. Dere rekker ikke over alt. Klart dere ikke gjør. Men kan det være noe med måten man gjør det på?

For egen del, så klikker jeg snart av begrepet «klikk». Jeg synes det er begredelig at det har blitt dagligtale. Men jeg skjønner at det er lett målbart. Jeg skjønner og at man lager mer av det som genererer klikk. Men også her ligger det flere ting under.

Jeg er den første til å innrømme at jeg rett som det er klikker meg inn på bildeserier à la «se hvem som var på festival i går». Jeg gjør det vel av den enkle grunn at jeg synes det er hyggelig om jeg ser gamle kjente. Det er hyggelig å se at de har det bra, også er det hyggelig å se at folk koser seg på konsert. Så mine klikk skal selvsagt inn i det regnskapet. Men: Hvis det like ved siden av denne bildeserien hadde vært et svært portrettintervju med en eller annen luring, f.eks. skrevet av Svein Sneve, så hadde klikket mitt havnet der. Og dere kunne målt at jeg hadde lest saken helt ut. Og jeg tror det er flere som hadde gjort som meg. Det er jo ikke sikkert at alle klikkene kommer fordi det som klikkes på er så forferdelig interessant. Kanskje klikkes det av og til i mangel på noe bedre? Og det er dette «bedre» jeg vil ha mer av.

For min del kan jeg lese om nær sagt hva som helst, bare det er godt skrevet. Og i Bodø finnes det mange som kan mye om masse, og som også skriver godt. Bruk dem! AN må jo ha inn et menneske som har kultur som hovedfelt. Ikke på grunn av Bodø2024, ikke på grunn av Stormen, Svømmehallen eller Parken. Men fordi at kultur er noe helt grunnleggende. Jeg skulle selvsagt ønske det kom inn et menneske med stålpeiling – og all verdens interesse for jazz. Men jeg sier meg godt fornøyd med en godt skrevet, gjerne nysgjerrig tekst.

Da jeg bodde i Bodø, som jo begynner å bli noen år siden, så var det en ikke navngitt artigkar som hadde en teori om hvordan jobbintervjuer foregikk i Avisa Nordland:

– Så, hva er det du kan best da?

– Nei, jeg kan ingenting, jeg!

– Så flott, da får du kultur!

Dette er jo selvsagt bare ramasludder. Men det er i alle fall et slags bilde på at få kulturfolk synes det står noe særlig bra til med kulturdekningen i byen.

Alt var ikke bedre før, men:

Jeg har for eksempel ganske lite å klage på når det kommer til redaksjonell omtale av mine prosjekter. Jeg føler at avisen har «fulgt meg» hele veien. Faktisk så brukte Kjell Nordeng å ringe innimellom, bare for å sondere hva jeg holdt på med. Særlig hvis det hadde gått noe tid siden det kom et musikalsk livstegn fra meg sist.

Få inn noen som er til stede i miljøet. Ikke for å nødvendigvis skrive om alt man snapper opp, men for å være orientert, og ta ballen ned når den tid kommer. På en ordentlig måte.

Ved en annen anledning, ble jeg og spurt av daværende kulturleder Hanna Lisa Skau om jeg kunne være så snill å skrive en konsertanmeldelse av John Scofield i det gamle kulturhuset. Det var veldig stas, og jeg ser jo at Gro Bergrabb tidligere har skrevet om en del større klassiske konserter. Det er også veien å gå. Selv om klikk antakeligvis er kommet for å bli, så har jeg fremdeles troen på faktakunnskap, vaskeekte engasjement og det gode, skrevne ord.

Det er bare tidløst.

Lykke til videre!

Antakeligvis blir ingen helt fornøyd noen gang, det er nok ikke mulig. Men vær så snill og start med å innrømme at det går an å steppe «gamet» littegrann opp.

(Dette innlegget ble først publisert på Tore Johansens Facebook-side, og brukes i AN med hans tillatelse.)

Les også

Vi tar lokal kultur på alvor og underlegger den de samme nyhetskriteriene som på andre viktige områder