Bjørka utenfor vinduet mitt var lysende gul. Nå har den sånn som årstiden sier den skal, sluppet bladene og gjort seg klar for kaldere tider. Enda er jeg trygg på at den etter vinteren blir først lysegrønn samtidig som sjura begynner å bygge på reiret sitt igjen, så blir den overdådig grønn, før den stråler om kapp med sola igjen. Enda tror jeg den skal få stå der, stor og trygg, og lyse opp utenfor vinduet mitt. På søndagene fotograferer jeg landskap og planter, for å minne oss på at vi kan ikke ta for gitt at bjørka alltid skal skifte med årstidene. Vi kan ikke anta at blåbær-blomsten skal blomstre hvert år, samtidig som vi lukker øynene og later som om noen andre kan ta ansvar og passe på.

Jeg vet hvor maten kommer fra. Jeg vet at når klimaet endrer seg så raskt at de stedegne plantene ikke har den temperaturen, nedbørsmengden og insektene de trenger for å vokse tar det lang tid for naturen å etablere nye arter. Jeg vet at når matjorda utarmes eller regner vekk, blir det mindre arealer på jorda å produsere mat på, og mindre mat vi kan importere. Når matvareprisene i verden stiger blir det kamp, og det er ikke riktig at vi som har mest penger er de som skal vinne. Vi trenger å produsere mat her vi bor. Vi trenger kunnskap om å dyrke poteter. Vi trenger beitemark. Vi trenger den beredskapen det er å ikke bygge ned den landbruksjorda som det har tatt århundrer å bygge opp, og vi må med alvor passe på å ikke ødelegge oppvekstmiljøet for fisk langs kysten.

Økosystemene er så kompliserte at vi vet at hvis vi endrer et lite element, for eksempler lar en art dø ut i et område, så vil det ha effekter vi ikke kunne forutsi. Risikoen er for stor til at vi kan eksperimentere og ta sjansen, ved å stenge den siste viltkorridoren mellom to områder, ved å drenere enda ei myr, ved å bygge litt større vei enn vi strengt tatt trenger. Vi må være gjerrige! Vi må være gjerrige på å bygge veier, næringsbygg, hytter og boliger i våtmarker og fjellheier, åkrer og skog. Like gjerrige, eller økonomiske, som vi er når vi bruker penger. For vi kan ikke bruke mer enn vi har, selv om det tilsynelatende virker som det, ettersom vi enda kan kjøpe og importere mer enn det vi vet at jorda tåler.

Jeg er bekymra for bjørka utenfor vinduet, og utsikten mot fjell og heier rundt byen jeg bor i. Hvor langt unna er vi det punktet der det er for seint å snu?