Jenny Klinges innlegg om hvilke kjønn som finnes og sammenligningen av transpersoner med haner og høns, avslører at hun ikke vil forstå at i en verden der skeive slås ned, skytes etter og hates på nett, så er det viktigste nå å stå opp for at folk kan være seg selv og elske den de vil. Hennes manglende forståelse får hun pent tåle kritikk for.

Jenny Klinge forsvarer innlegget sitt om at barn på skolen ikke skal lære noe annet enn at mennesker har to kjønn. Hun tviholder på at det var riktig og modig å starte en debatt om at det bare finnes to biologiske kjønn, og sammenligner mennesker i en sårbar situasjon med haner, høns og andre gårsdyr som et retorisk virkemiddel. Om det er modig kan diskuteres men at det ikke er klok måte å gå inn i debatten på er helt klart.

Mer enn noen gang trenger vi modige og kloke politikere som for en periode kan legge bort en akademisk kritikk av mennesker som definerer seg på en annen måte enn det Jenny Klinge forfekter. Mer enn noen gang trenger vi å ikke se folk som et biologisk kjønn eller legning, men som mennesker med de samme rettighetene. Da blir det å påpeke teoretiske biologiske fakta om kjønn i to runder for å vise at man faktisk har rett, ikke bare selvsentrert, men Klinge blir forståelig nok lest som at hun ikke forstår eller ønsker økt toleranse av et økende kjønnsmangfold eller personer med annen seksuell orientering.

Jenny Klinge prøver også å gjøre biologisk kjønn til noe som er viktigst og veldig definerende for et menneske når samfunnsutviklingen enda strever med å innse hvor mange ulike måter det går an å være menneske på uavhengig av kjønn. For mennesker som møter hverandre er ofte biologi noe som er bakgrunnen, mens kjønnsidentitet og hvordan vi presenterer oss mye viktigere.