Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå viser at Norges klimagassutslipp økte i 2018 – i en tid da klima-trusselen blir stadig mer synlig og alvorlig. For å klare nødvendige utslipps¬kutt de kommende årene, må vi omstille energibruken. Det viktigste grepet vil være elektrifisering av transport og industri, som står for to tredeler av utslippene.

Det Norske Veritas (DNV GL), som driver med risikohåndtering og kvalitetssikring bl.a.til olje- og gass-sektoren og til energibedrifter, presenterte nylig en rapport som viser hvordan Norge kan erstatte nær all fossil energibruk med fornybar energi. Det vil kreve et økt strømforbruk i 2040 på 30 TWh (milliarder kilowattimer) – rundt 20 prosent mer enn vi bruker i dag. Hvordan skal Norge klare å levere denne strømmen mest mulig miljøvennlig, og uten at strømprisen går i taket?

Norge har noen av Europas beste vindkraftressurser, og en hel del prosjekter er allerede under utbygging. Men prosjektene møter motstand mange steder i landet, og myndighetene må avveie naturhensyn mot klimagevinstene. Flere partier foreslår å satse på flytende havvindmøller utenfor kysten av Norge. Det vil koste mange ganger mer enn å utnytte moden fornybarteknologi. Hvem er villig til å betale så mye ekstra for strømmen, når det finnes langt rimeligere alternativer? Og kan vi skyve klimaproblemet foran oss i påvente av ny teknologi?

Det som sjelden kommer frem i debatten, er at 96 prosent av Norges kraftproduksjon kommer fra rennende vann. Med 1600 vannkraftverk fra Agder i sør til Finnmark i nord, er vi et av verdens største vannkraftland. Kraftverkene som var starten på det norske industrieventyret, har utviklet seg til en selvstendig fornybarindustri med 20.000 ansatte og et årlig samfunnsbidrag på 50-60 milliarder kroner. Takket være 90 prosent offentlig eierskap, blir verdiene igjen hos det norske folk. 80 prosent av overskuddet havner i statskassen. Resten er avgjørende for økonomi og velferd i kommunene der kraftverkene ligger og i kommunene som eier dem.

Store områder i Norge er vernet mot vannkraftutbygging. Men potensialet for å oppgradere og utvide eldre, eksisterende kraftverk, er likevel stort. Professor Leif Lia ved NTNU mener det er mulig å øke produksjonen med 22-30 TWh, med relativt små miljøinngrep. Det er dobbelt så mye som den samlede vindkraftproduksjonen som er i drift eller under bygging i Norge i dag. Og over halvparten av det som ifølge Statnett vil kreves for å erstatte all fossil energibruk i landet med fornybar energi.

Det er delte meninger om hvor stort potensialet for utvidelse av vannkraftverkene er, og hvor store miljøkonsekvensene vil være. I noen tilfeller handler det bare om å hente mer strøm ut av hver dråpe vann som flyter forbi, ved å bytte ut turbiner og aggregater i kraftstasjonene. I andre tilfeller vil det kreve å hente mer vann inn i kraftverket. Men hovedpoenget er at dette i svært mange tilfeller kan gjøres uten synlige landskapsvirkninger, uten å ramme fiske eller andre naturinteresser, og til en betydelig lavere kostnad for samfunnet.

Salten Kraftsamband (SKS) har de siste årene gjennomført utbygging av kraftverkene Storelvvatn (Fauske kommune) og Govddesåga (Beiarn kommune) hvor en i stor grad har utnyttet eksisterende reguleringer. I tillegg er det gjennomført modernisering av bl.a. Oldereid kraftverk (Bodø kommune) hvor en har økt produksjonen av fornybar energi gjennom mer effektiv utnyttelse av vannressursene.

Videre planlegges det modernisering og økt produksjon i flere andre kraftverk bl.a. Sjøfossen og Forså kraftverk (Gildeskål kommune), samt Heggmoen kraftverk (Bodø kommune).

Dette er smarte investeringer for samfunnet, fordi vi får mer fornybar og klimavennlig energi ut av de miljøinngrepene som allerede er tatt. Kraft¬verk som er 50 og 60 år gamle, trenger uansett betydelig rehabilitering. Ifølge Norges vassdrags- og energidirektorat er det behov for over 150 milliarder kroner i oppgradering av gamle kraftverk, bare for å opprettholde dagens produksjon. I stedet for å flikke på gamle turbiner og aggregater, kan vi altså utvide kraftverkene. Analyser viser at dette er svært god samfunnsøkonomi. Likevel blir mange planer og prosjekter liggende i skuffen. Hvorfor er det slik?

Jo, overraskende nok skattlegges vannkraften hardere enn alt annet næringsliv. Den såkalte grunnrenteskatten gjør at bare prosjekter med spesielt god samfunnsøkonomi blir lønnsomme for investorene. Prosjekter med normalt god samfunnsøkonomi blir ulønnsomme etter skatt og lagt i skuffen. Dermed dreies investeringene over mot andre land og mot mindre fleksibel og mer konfliktutsatt kraftproduksjon. Det er et stort paradoks i en tid da både Norge og Europa trenger mer fornybar energi for å nå sine klimamål.

Regjeringen har nedsatt et ekspertutvalg som skal vurdere nettopp beskatningen av vannkraft. På vegne av norske kommuner som både eier og er vertskap for vannkraftverkene, oppfordrer vi utvalget til å legge bedre til rette for investeringer i kraftverkene. Og dessuten videreføre den samfunnskontrakten som i generasjoner har ligget til grunn for disse kommunale investeringene, slik at lokalsamfunnenes andel av verdiskapingen opprettholdes.

Videreutvikling av vannkraften vil være det mest samfunnsnyttige bidraget i kampen for et bedre klima, spare oss for uønskede naturinngrep, skape grunnlag for fortsatt bosetting i distriktene og være til beste både for eierkommuner og vertskommuner.