Høstens valgkamp kom i stor grad til å handle om én ting; sosial og geografisk ulikhet.

Følelsen av at begge deler har økt de siste tiårene drev store velgergrupper over mot rødgrønn side, og bidro i stor grad til regjeringsskiftet.

Også koronapandemien var med på å øke oppmerksomheten rundt ulikheter i samfunnet. Det er nemlig ingen vil om at pandemiens økonomiske konsekvenser traff oss svært ulikt.

Mens noen mistet jobben, eller måtte gå permittert i månedsvis, gikk børsene i været og økte formuene til noen av landets rikeste mennesker.

For mye av ulikheten handler dypest sett om økonomisk ulikhet; om penger. Så for at den offentlige debatten om ulikhet – enten det er i en valgkamp eller i året ellers – skal være best mulig opplyst trenger vi kunnskaper om den reelle fordelingen av inntekt og formue i dette landet.

Onsdag kom et særdeles viktig bidrag til denne opplyste debatten; skattetallene.

Disse gir ingen fullstendig oversikt over hvordan den økonomiske ulikheten er fordelt, men den forteller oss mye. Både på et overordnet samfunnsplan – hvordan er pengene fordelt mellom ulike sosiale grupper – og på individplan – hvor mye bidrar hver enkelt av oss til felleskassen.

Dette siste er ikke minst viktig. Det er nemlig den samfunnet bruker til å utjevne de økende forskjellen og sikre de aller svakeste av oss et levelig liv, inkludert et økende antall fattige barn.

De som hevder at medias offentliggjøring av disse tallene er snoking i folks privatliv tar derfor feil.

Denne type åpenhet rundt skattetall og andre fakta om samfunnsutviklingen bidrar til å skape tillit mellom borgerne. Denne tilliten er høy i Norge, og en av grunnene er nettopp at vi har klart å skape en opplyst offentlig debatt om det meste.

Men skal debatten være opplyst, trenger vi konkrete fakta og innsikt i ulike sammenhenger.

Et eksempel på det motsatte er hvordan stortingspolitikere har forvaltet sine økonomiske privilegier. Uten årvåkne medier som har krevd innsikt ville dette misbruket av fellesskapets penger gått under radaren.

Nå har ikke media alltid behandlet skattetallene like fornuftig.

Enkelte ganger har nok tallene vært brukt for å gå for langt inn i det private, men det var mye vanligere før enn nå. Og løsningen på det er ikke å holde tilbake tallene, det er å utsette media for den kritikk de fortjener.

For vi har et system med åpenhet og innsikt andre land misunner oss. Jo mer innsikt et samfunn gir sine innbyggere i sentrale fakta om fenomener som økonomisk ulikhet, jo mer tillit vil vi ha til hverandre.

Det blir bare viktigere og viktigere i en tid med økende populisme og mistillit til det demokratiske systemet.