Skal Nordland være mulighetenes landsdel i det grønne industriskiftet eller skal vern og veto være vårt ettermæle? Politikere i Nordland står over viktige veivalg i Vefsn, Rana, Narvik og Salten når store industrietableringer står på trappene. I Salten skal kommunene gjøre sin kanskje største og viktigste beslutning dette århundret for framtidens industriregion.

Snakker vi med de politiske partiene på Stortinget er alle enstemmige for (kanskje foruten et par partier) at vi skal nå Parisavtalens mål om å redusere CO₂-utslipp, og nå 1,5 gradersmålet. De samme partiene hyller de norske industrimulighetene basert på norsk fornybar kraft, som produserer råvarer, som vi kan videreforedle å skape nye arbeidsplasser i Nord-Norge og Norge for øvrig. Vi er en industrinasjon.

Et samlet storting deler også at Nord-Norge er mulighetenes landsdel og har komparative forutsetninger for industrietableringer basert på det grønne skiftet. Vi har Europas laveste kraftpriser, kjølig godt klima og god industrikultur. Stortinget har også samlet seg rundt en ny energimelding som sier vi skal bygge ut nytt kraftnett, utvikle vannkraften vår, samt satse på havvind og vindkraft på land. Alle er enige om at dette er forutsetninger for å nå parisavtalens mål, er at vi må produserer varer og tjenester mer bærekraftig. Vi skal satse på batteriteknologi, hydrogenproduksjon og grønn stålproduksjon.

Regjeringserklæringen til AP og SP sier følgende. «Vi skal sikre tilstrekkelig tilgang på fornybar kraft til ny og eksisterende industri på fastlandet, og at kraftoverskudd bidrar til økt verdiskaping og sysselsetting i norsk industri. Fornybar kraft skal være et konkurransefortrinn for norsk industri. Sikre at tariffmodellene for overføring av kraft ivaretar norsk industri på en bedre måte enn i dag, og at rimelig og ren norsk kraft gjør det attraktivt å etablere ny kraftforedlende industri i hele Norge. Sørge for at staten tar et ansvar for å få på plass infrastruktur der den trengs, og når den trengs, herunder at kapasiteten i strømnettet forsterkes i hele landet, og at konsesjonsbehandlingstiden kortes ned.

Videre sier regjeringserklæringen «Norge står overfor store oppgaver i dette tiåret. Vi skal få flere i jobb, skape aktivitet i hele landet, øke eksporten og kutte klimagassutslippene med 55 prosent. Disse fire målene skal vi nå i fellesskap, gjennom en aktiv og framtidsrettet næringspolitikk.» Dette opplever vi har enstemmig støtte i Stortinget.

Kommunene som legger aktivt til rette for denne politikken vil være vinnerne i det grønne skiftet, ikke bare for å skape nye arbeidsplasser og sårt tiltenkte inntekter til sine kommuner, men de vil bidra til at Norge når sine mål. Men på Stortinget og på papiret virker dette enkelt. Utfordringen er når man skal gjennomføre og utvikle i sin egen bakgård. Da slår dessverre begrepet NIMBY inn. «Not in my backyard». Forutsetningen for å skape industriarbeidsplasser og utvikle landsdelen, vil måtte føre med seg naturinngrep i en eller annen form. Utfordringen i Salten er at industriplanen måtte ville medføre naturinngrep. Nå står kommunepolitikerne overfor sitt største veivalg. Skal de si ja til å kunne utvikle potensielt tusenvis av nye arbeidsplasser, eller skal de si nei? Det viktigste ved enhver beslutning er i det minste å kunne ta veloverveide og kunnskapsbaserte beslutninger. Når du ser seniorforskere, sannsynligvis med doktorgradsutdanninger fra velrenommerte institutt, som NORCE, Nordlandsforskning og akademia, kommer med faktuelle feil om hva dette handler om, burde de akademiske instituttene gå en runde med seg selv.

Det påstås at Blastr Green Steel skal bygge en vindmøllepark større enn Fosen, og påstår at etableringen til Blastr vil være fremmedfiendtlig mot urfolks rettigheter. Forutsetningen er faktisk helt motsatt. Blastr ønsker ikke å bygge ut vindkraft om kommunene ikke ønsker det. De ønsker ei heller å bygge ut stålverk om kommunene ikke skulle ville ønske det. Det de derimot ønsker er å få svar på hvilke konsekvenser en etablering vil få av både negative konsekvenser og positive fordeler. Og om ulempene skulle være av den karakter forskerne mener, burde det være ufarlig å utrede dette, slik at både politikere og lokalsamfunn har et faglig forankret beslutningsgrunnlag.

Nå forlater toget perrongen om å skape nye industriarbeidsplasser, som kan sikre inntekter, verdiskaping og vekst i Saltenregionen for framtiden. La nå i det minste Blastr utrede om industrietableringen kan finne sted. Som Blastreier Tore Ivar Slettemoen sier, «vi garanterer at vi ikke vil sende inn konsesjonssøknad på vindkraft og kommunen ikke gir sitt samtykke etter en konsekvensutredning», er det sterkeste VETO en kommune kunne få. Skal Parisavtalens og regjeringserklæringens mål nås, håper jeg at Fauske og Sørfold sier ja til konsekvensutredning. Toget går nå!