I motsetning til hva mange tror, avgikk den blåblå regjeringen ved døden mandag kveld

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

AproposI motsetning til hva mange tror, avgikk den blåblå regjeringen ved døden mandag kveld.

Det vil si; den døde egentlig for flere måneder siden.

Det skjedde da både Venstre og KrF gjorde det klart at de ikke lenger vil støtte en regjering der Frp sitter.

Den nye regjeringen Erna Solberg nå skal lede, blir dermed en helt annen enn den hun har ledet de siste fire årene. Den vil riktignok bestå av de samme to partiene, men dens arbeidsforhold - og dens sjanser for å overleve fire år ved makten - blir helt annerledes.

«Investitur» er et statsvitenskapelig begrep de færreste av oss har noe forhold til. Det skyldes i stor grad at vi ikke har investitur i det norske, parlamentariske system. Andre land har det; der kan ikke en regjering tiltre før den har fått et tillitsvotum av et flertall i parlamentet.

I Norge er det omvendt; en regjering dannes først, og så sitter den helt fram til det vedtas et mistillitsforslag mot den, eller den selv stiller et såkalt kabinettspørsmål, taper og må gå av.

Det betyr at Høyre og Frp kan danne regjering, uten at Venstre og KrF må gi dem noen formell anerkjennelse. Deretter kan de søke støtte til sine vedtak fra vekslende partier. Slike mindretallsregjeringer har vi hatt mange av i Norge, og de fleste har overlevd fire år og vel så det.

Det kan denne også gjøre. Selv om Ap skulle lykkes med å presse ut de blåblå, vil også de måtte danne en mindretallsregjering, ettersom Venstre og KrF heller ikke vil støtte Ap. En Ap-regjering kan dermed ende opp like handlingslammet, og selv overta skylda for det som måtte gå galt i landet. Ap vil dessuten trenge en tid på å "finne seg selv" etter valgnederlaget, så noe stort ønske om å ta over de to første årene er neppe til stede.

Selv om den skulle overleve, vil den nye blåblå regjeringen få det mye tøffere enn den gamle. Det skyldes det etter hvert svært anstrengte forholdet mellom regjeringens to støttepartier på den ene siden og Frp på den andre. Også foran forrige valg satt det langt inne for mange i Venstre og KrF å støtte en regjering der Frp var med.

På enkelte områder er da også dette blant de partiene som ligger lengst fra hverandre. Det har derfor dreid seg om et slags fornuftsekteskap, en allianse som ga alle tre partier større gjennomslag for egen politikk enn om de skulle fortsatt hver for seg.

Slik fungerte det da også lenge, men så kom Sylvi Listhaug. D.v.s. Listhaug var der hele tiden, men som landbruksminister gjorde hun lite som kunne irritere Venstre og KrF. Som innvandringsminister ble hun raskt en torn i kjødet på dem begge. Innvandringspolitikk er nettopp et område der Frp ligger svært langt unna de to andre.

Det hele toppet seg rett før valget, med Listhaugs reise til Sverige og hennes påstand om at KrF-leder Knut Arild Hareide "slikker ekstreme imamer oppetter ryggen". Akkurat det ga Frp et løft fram mot valget, mens særlig KrF endte opp med et katastrofalt dårlig resultat.

Utgangspunktet for et samarbeid med en regjering der Listhaug sitter, er derfor ekstremt dårlig. Ikke minst om Erna Solberg også de neste fire årene tillater henne å drive en slags privat innvandringspolitikk, med stadige utspill som går på tvers av regjeringens syn. Det skal antakelig ikke mange nye Listhaug-sprell til før enten KrF eller Venstre sier "nok er nok", og feller regjeringen.

For det er også noe nytt denne gang; de forrige fire årene trengte regjeringen strengt tatt bare støtte fra ett av disse partiene, nå trenger den begge.

Listhaugs Rinkeby-stunt hjalp utvilsomt Frp til et godt valgresultat, og dermed den blåblå regjeringen til fortsatt makt. Paradokset er at det samtidig har gjort den samme regjeringen mye mer utsatt. Solberg har derfor neppe noe valg; hun må holde Listhaug - og andre Frpere - i en mye strammere lenke enn før.

Kanskje blir løsningen at Listhaug forlater regjeringen. Denne perioden har hun en plass på Stortinget å gå til, og det kan være en vel så god platttform for å fremme bildet av Frp som regjeringsparti og opposisjonsparti på samme tid.

Hittil har Frp lykkes forbausende godt med det, men også SV gjorde et relativt godt valg etter sine første fire år i regjering. Fire år der partiets representanter også prøvde å føre en selvstendig politikk fra innsiden av regjeringen. Det virkelige fallet kom i andre periode, etter at Jens Stoltenberg hadde satt ned foten for SVs egenmarkeringer. Tvinges Erna Solberg til det samme, kan det fort bli mer fristende å sitte på Stortinget. Ikke minst ettersom Listhaug tilhører de i partiet som mener Frp kan få like stor, reell innflytelse gjennom å være et stort parti utenfor regjering, som et lite parti i regjering.

Erna Solberg vil derfor både oppleve et ytre og et indre press mot sin regjering de neste årene. Hun vil møte en mye mer aggressiv opposisjon, ikke minst når Ap etter hvert får avsluttet sin selvransakelse. Og hun vil måtte forholde seg til et Frp som fremdeles vil være svært oppatt av ikke å gå i SV-fella.

Hvordan hun takler dette gjenstår å se, men unansett vil de som tror dette var et gjenvalg av regjering vi har hatt de siste fire årene,  vil fort måtte tenke om igjen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags