Gå til sidens hovedinnhold

Vakkert fra Steigen

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Årbok for Steigen er nestor i årbokfamilien i Salten. Årets bok er nr. 46 i ubrutt rekke, alle utgitt av Steigen historielag. Redaktør i år er Inge J. Albrigtsen. Boka har 104 sider, og kunstneren Hugo Aasjords vakre sagaspillplakat pryder det laminerte omslaget; et skikkelig blikkfang. Årboka har ei markert todeling; de første 33 sidene er omtale av begivenheter i kommunen det siste året, og resten av boka er fylt med mer tradisjonelt årbokstoff.

Den innledende kavalkaden imponerer både som formidler av det høye aktivitetsnivået i næringsliv og kulturliv i Steigen, og at den med kortfatta ordbruk og illustrasjoner informerer godt. At steigværingen er nærværende, får vi også bekreftet når en pridemarkering samler 200 deltakere – og to mottakere av Kongens fortjenstmedalje på et år må være over middel. Et aktivt historielag har reist minnesmerke over samekona Anna i Makkvatnet, og Langsteinen, bautasteinen som ble skamfert i 2014, er restaurert og avdukinga er sjølsagt omtalt. Bjørn Erik Stemlands prolog ved avdukinga danner en fin overgang til neste avdeling. Her følger 13 velskrevne artikler med vekslende tema.

Blant dem har jeg gjort et utvalg som jeg mener speiler helheten. Lars Sandbak skriver om folks flytting inn og ut av Folda; om døler og ranværinger som kom, om etterkommernes liv i Folda og om noen som reiste videre til Amerika. Sandbak skriver godt, men han får etter hvert et stort persongalleri å holde styr på. Innvidde lesere har sikkert stor nytte av beretninga, men denne leseren – og trolig mange med meg – ramler raskt av lasset. Stoffet er interessant, men kunne etter mitt skjønn ha vært delt i flere artikler med større innlevelse i hver av de omtalte fasene.

Andor Normann skriver varmt om vennen Rolf Jensen. Rolf ble født under dramatiske omstendigheter i Kirkenes høsten 1944. Faren var tysk soldat, og det gjorde ikke livet lettere for unge Rolf og mora Jenny. Rolf kom til Folda og til oppofrende fosterforeldre, og fikk et godt liv. Normann skildrer vennen på en verdig måte, og vi møter et mangesidig menneske, en pelementmaker etter Normanns beskrivelse. Det er likevel noe uforløst i teksten. Når Rolfs bakgrunn blir så nøye gjort greie for, ville det gitt fortellinga en ekstra dimensjon om Rolfs tanker og erfaringer om barndom og opphav hadde kommet fram. For jeg antar at de to gode vennene snakket om det i sine mange stunder sammen.

Sidsel Bakkes beretning om ei kiste på vandring er spennende lesning. Bakkes kartlegging av ferda blir hjulpet av noen dokumenter i kistelokket, bl.a. noen brev fra mor til sønn på 1780-tallet. Med disse og andre kilder, og noe spekulering, forteller Bakke ei truverdig historie om kistas ferd gjennom tid og rom til den havnet nørdst på Engeløya. Undervegs får vi spennende og gripende skildringer om folk kista har møtt på turen, og flotte foto hjelper oss med det visuelle inntrykket.

Oskar Kristiansen har tatt for seg bruket Elvshaug i Stamsvika i Nordfold gjennom 100 år – med et tilbakeblikk til 1700-tallet. Hovedpersonene Olaf og Borghild kom hit fra Sørfold, og Kristiansen forteller livfullt om deres og etterkommeres liv og levnet her i klassisk gårdshistoriesjanger. Skribenten forteller hvilke kilder han har brukt, og han bruker dem godt til å gi oss et bilde av dagligliv, sesongvariasjoner, hushold med flere generasjoner og ikke minst; at det går framover! Et rikt bildeutvalg utfyller teksten godt.

Som siste eksempel vil jeg trekke fram Jan Andersen. Han skriver om ho Atzenia som strikka ullunderbukser, og som er det eneste kvinneportrettet i årboka. Atzenia får ikke så mye rom å boltre seg på i teksten; det er vel like mye om skribentens opplevelse av nevnte plagg. Derimot boltrer Andersen seg på tastaturet og viser fabelaktig evne til skildring, også i en annen artikkel. Skriv mer, Jan Andersen!

Årbok for Steigen er vakker, og den er original med fordelinga mellom fortid og nåtid. Det har kanskje gått ut over «fortida» ved at tematikken i artiklene her er lite variert, og at boka er tynn. Den stopper på s. 104. Det redaksjonelle grepet på denne delen virker ikke så bevisst som på «nåtida», f.eks. når to mannlige gründere blir presentert, og vi får sterkt inntrykk av at her var det jammen kvinner med, også.

For denne leseren er det også et sakn at ikke bidragsyterne er presentert. Noen ord og et foto hadde stilt nysgjerrigheta. Å kreditere alle fotografer er også en pen skikk.

Kronikkforfatteren er med i Bokmelderlauget som omtaler lokale bøker fra vårt distrikt.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.