– Til å begynne med fikk hun en vanlig leilighet med oppfølging, men vi så raskt at det ikke var tilstrekkelig. Deretter ble hun flyttet i en bemannet bolig, der hun så gikk til angrep på to sykepleiere, sier hun.

Mia har opphevet Vefsn kommune for taushetsplikten overfor Avisa Nordland, men Vefsn kommune har ikke behandlet ANs anmodninger om dokumentinnsyn, tross gjentatte purringer over to måneder. Først to dager før publisering får AN svar: Vefsn kommune har sendt dokumentene fra seg – til Mias advokat i Oslo.

Utfordring

Mias eneste tilknytning til Mosjøen, som ligger i Vefsn kommune, er begrenset til et tre måneders opphold på krisesenteret. Likevel er det oppholdskommunen som er ansvarlig for tilbud om helsetjenester.

Reinfjell understreker at de er vant til «ressurskrevende brukere».

– Men når de begynner å bli en fare for våre ansatte, blir det vanskelig. Vår utfordring er at vi ikke har anledning til å gjøre noe som er imot hennes ønske. Så om en person er utagerende, stor og sterk, har vrangforestillinger og blir vurdert som farlig, så er det vanskelig for oss. Vi har jo ikke mulighet til å begrense tilgang på kniver og tau og den risikoen er vanskelig for personell å stå i, sier hun.

Vår utfordring er at vi ikke har anledning til å gjøre noe som er imot hennes ønske
Lill Inger Reinfjell, helsesjef i Vefsn kommune

Gunhild Vehusheia, som var Mias bistandsadvokat og i dag er hennes forsvarsadvokat, har politianmeldt Vefsn kommune for å ikke ha gitt Mia den helsehjelpa hun har krav på. Anmeldelsen ble ikke etterforsket etter råd fra Fylkesmannen i Nordland.

Prosjekt Mia

Etter at Mia angrep to sykepleiere som kom innom henne i sin omsorgsbolig, ble hun varetektsfengslet. I forbindelse med fengslingsforlengelsen ga Vefsn kommune klart uttrykk for at det var uaktuelt å betale for et varetektssurrogat for Mia. Selv om hennes atferd etter de første fire ukene i varetekt hadde vært så ekstrem at Bodø fengsel var alvorlig bekymret.

– Dette er en komplisert sak. Kommunen skal først og fremst gi helsehjelp, og det har vært mange flere instanser involvert for å skape et adekvat tilbud. Kommunen har ikke tidligere vært involvert i saker der det har framkommet spørsmål om varetektssurrogat. Vi valgte i samarbeid med flere aktører å avvise denne henvendelsen, sier Reinfjell.

Noen måneder senere hadde Mia vært innom to fengsler og blitt akuttinnlagt en rekke ganger. Hun hadde også gjort flere forsøk på å ta sitt eget liv. Vefsn kommune gikk til slutt med på å betale for et opphold på institusjonen Ribo i Saltdal, som retten satte som en forutsetning for at hun skulle komme ut av varetekt.

– Det var et voldsomt press fra både fengsel og advokat om at hun var for syk til å være i fengsel. Og det forstår jeg, for når du står på utsida, så ser du den fem år gamle jenta med smokk og bamse. Man må kjenne Mia en stund for å forstå disse skiftene i personligheter, sier Lill Inger Reinfjell.

Oppholdet kostet 400.000 kroner i måneden. «Prosjekt Mia» fikk i første omgang finansiering i fem måneder.

– Dette er penger vi ikke har, derfor var vi nødt til å ha et politisk vedtak på bruk av dem, sier helsesjefen videre.

I mai 2018 var regninga oppe i to millioner kroner og kommunen så for seg å avslutte oppholdet til Mia. Dette ble formidlet til Mia på et ansvarsgruppemøte og Mia fikk panikk. Hun stakk av, dro til Oslo, opplevde å bli voldtatt og reiste videre til Kristiansand for å ta sitt eget liv.

– På ansvarsgruppemøtet i mai, informerte vi Ribo at kommunen i første omgang så for seg å kun forlenge ut september. Men Ribo var tydelige på at vi var nødt til å inngå en avtale av lengre varighet. Dette var ikke en beslutning jeg hadde myndighet til å ta og jeg måtte derfor konferere med rådmann og ordfører, sier Reinfjell.

Det endte med at avtalen ble forlenget, til ut desember.

– Til gjengjeld stilte kommunen krav til Ribo om månedlige rapporter og ei kartlegging av hvilke behov som var nødvendig ved utskriving. Overfor Mia forlangte vi at hun tok imot behandlingstilbudet og ikke stakk av. Vi ønsket ikke å betale 400.000 kroner i måneden for et tilbud hun ikke ville benytte seg av.

Vi ønsket ikke å betale 400.000 kroner i måneden for et tilbud hun ikke ville benytte seg av
Lill Inger Reinfjell, helsesjef i Vefsn kommune

Men Mia rakk aldri å få med seg forlengelsen. For innen klarsignal fra ordfører og rådmann var gitt, var hun allerede langt av gårde.

Har fulgt anbefalinger

Flere støttespillere rundt Mia kritiserer kommunen for å ikke ha tatt inn over seg alvoret i tide. Mias behandler på Nordlandssykehuset, Sara Pavall, kaller et bemannet botilbud, som skreddersys Mias behov, for helt nødvendig. Og sier at Nordlandssykehuset har gitt klare anbefalinger til kommunen hva gjelder oppfølging av Mia.

Helsesjefen i Vefsn kommune mener bestemt at de har fulgt anbefalingene fra spesialisthelsetjenesten.

– Kommunen har avholdt flere møter med spesialisthelsetjenesten og vi har fulgt råd vi har fått derfra. Det har blant annet resultert i at vi kjøpte plass til pasienten på Ribo, svarer Reinfjell.

– Leder Ragnhild Forså ved Krisesenteret i Mosjøen uttaler at hun ved en rekke anledninger har bedt Vefsn kommune ta ansvar for Mia, men at hun ikke fikk gehør før hun pakket bagen til Mia og satte den utafor døra. Hvorfor tok det så lang tid for kommunen å ta ansvar?

I utgangspunktet var pasienten innbygger i en annen kommune og oppholdt seg på et felles krisesenter for åtte kommuner. Oppholdskommunen har selvfølgelig ansvar for helsetjenester til dem som oppholder seg i kommunen, og avdeling for psykisk helse hadde startet arbeidet med relasjonsbygging og hadde samtaler med pasienten, forklarer Reinfjell.

Helsesjefen hevder at det på dette tidspunktet ikke var gitt at Mia skulle bli værende i Mosjøen.

– På dette tidspunktet hadde vi heller ingen helseopplysninger om vedkommende. Dette fikk vi heller ikke senere da pasienten ikke tillot at hennes helseopplysninger ble delt til helsetjenesten i vår kommune.

– Kommunen valgte å innlosjere Mia på et hotellrom, tross sterk verbal motstand fra leder på krisesenter. Det endte med et selvmordsforsøk. Hva tenker dere om det i dag?

– Pasienten valgte selv å bosette seg på hotell. Kommunen ordnet det slik at pasienten fikk dekket sine utgifter på hotellet. Kommunen hadde dessverre ikke tilgjengelig leilighet på gitte tidspunkt og vi trodde at pasienten ville dra tilbake til sin bopel i hjemkommunen.

Ville fjerne vergen

Kjersti Kvalvik, som er Mias verge og støtteperson, retter skarp kritikk mot kommunen. Og sier kommunen har forsøkt å få henne fjernet som verge, noe Fylkesmannen i Nordland avviste.

– I forhold til spørsmål om verge kom det fram opplysninger som gjorde oss bekymret og vi meldte da bekymring til fylkesmannen. Konklusjonen til Fylkesmannen har vi selvfølgelig tatt til etterretning, sier Reinfjell, men understreker:

– Vi i kommunen vil fortsatt ha et sterkt fokus på pasientens beste. Dette har som sagt vært en vanskelig sak og vi tar imot kritikk for på denne måten i framtiden å kunne gi en bedre pasientbehandling.

Dette har som sagt vært en vanskelig sak og vi tar imot kritikk for på denne måten i framtiden å kunne gi en bedre pasientbehandling
Lill Inger Reinfjell, helsesjef i Vefsn kommune

Varsler risikoanalyse

Vefsn kommune har altså bidratt med bolig og helsehjelp, og etter hvert også bemannet bolig til Mia. Men ingen av disse tilbudene har vist seg å være tilstrekkelig. Mia har også besøksforbud mot de to sykepleierne hun gikk til angrep på.

– Hva kan dere tilby Mia når eller hvis hun en dag kommer tilbake?

– Dette var og er fortsatt en komplisert sak som vi i kommunen har prøvd å løse på best mulig vis ut fra tilgjengelige opplysninger og behov som har vært meldt. Kommunen har hele tiden hatt fokus på pasientens beste. Eventuelle tilbud pasienten vil få om hun kommer til vår kommune må vi da vurdere sammen med blant andre spesialisthelsetjenesten.

Når det gjelder sikkerheten til de ansatte, varsler Reinfjell at det må gjennomføres en skikkelig risikoanalyse før Mia kommer tilbake.

– Vi greier alltids å rigge oss til, om det så er to til én-bemanning som behøves. Men jeg tror at uansett hvilken kommune hun kommer til, så vil hun være en utfordring. Problemet er lovverket; vi har ikke et lovverk som klarer å hjelpe dem når de ikke vil bli hjulpet. Hvis vi skal kunne hjelpe, må de ønske det. Hvis de ikke vil, kommer det ikke til å gå bra.

– Hva mener du med det?

– Man må bli såpass syk at man legges inn på tvang. Men et tvangsvedtak i spesialisthelsetjenesten er som oftest av kortvarig karakter. Mia er såpass syk at hun trenger et langvarig tilbud, sier hun og spør seg:

– Skal man virkelig måtte vente på at det begås en alvorlig forbrytelse før man får ordentlig hjelp?

Ingen plan for Mia-retur

Mia sitter fortsatt i varetekt, men skal tilbake til samfunnet på et tidspunkt. Flere fagfolk uttaler at det Mia vil trenge, er et langvarig botilbud, med døgnbemanning av kompetente fagpersoner, for å kunne fungere.

– Men Vefsn kommune har ikke gjort noen forberedelser for å ta imot Mia igjen når hun kommer ut. Er Vefsn kommune villig til å ta regninga for en privat omsorgsaktør til behandling av Mia?

– Kommunen har ikke hatt kontakt med pasienten på over ett år, da hun forlot behandlingstilbudet på Ribo. Vi har ikke fått noen henvendelse fra pasienten om å komme tilbake til kommunen og vi har ikke fått noen henvendelse angående annet behandlingstilbud. Dermed har vi verken henvendelse fra pasient, pasientopplysninger eller annen informasjon som gjør oss i stand til å vurdere videre oppfølging og behandling av pasienten.