Dag Øystein Nordanger er psykologspesialist ved Ressurssenter om vald, traumatisk stress og sjølvmordsførebygging (RVTS) vest og professor ved OsloMet.

Han har selv vært mye i Romania og kjenner godt til barnehjemmene der.

– Jeg kan ikke uttale meg om Mias tilfelle, men det er godt dokumentert hvordan forholdene tidligere var på barnehjemmene i Romania. Disse hjemmene var ofte kun oppbevaringsplasser hvor barn ikke engang fikk sine mest grunnleggende behov for stimulering og voksenkontakt dekket. En vanlig reaksjon for barn under slike forhold er at man resignerer og slutter å gråte eller appellere til kontakt, sier han.

Disse hjemmene var ofte kun oppbevaringsplasser hvor barn ikke engang fikk sine mest grunnleggende behov for stimulering og voksenkontakt dekket
Dag Øystein Nordanger, psykologspesialist

Nordanger har spesialisert seg på traumer og grov omsorgssvikt og sier at man som liten er helt avhengig av omsorgspersonene rundt for å få regulert sine kroppslige tilstander og følelser.

– Vi er skrudd sammen slik at de ferdighetene og egenskapene vi skal lære oss og utvikle senere i livet, som tilknytning og sosiale relasjoner, bygger på de ferdighetene som er etablert først. Det er et slags grunnmursprinsipp, og når deler av grunnmuren mangler, kan det gi en skjevutvikling som kan føre til mange ulike vansker senere, forklarer han.

Han har en kort videosnutt som forklarer teorien. Den kan du se her.

Nordanger er særlig opptatt av konsekvensene av å bli nektet helt grunnleggende kontakt så tidlig i livet.

– Vi vet gjennom forskning at selv om vi mennesker får alle våre fysiske behov tilfredsstilt, men ikke får mellommenneskelig kontakt, så vil vi i ytterste konsekvens dø. Så grunnleggende er våre sosiale behov. I motsatt fall, ved alvorlige mangler i omsorgen, kan det gå ut over grunnleggende basale funksjoner, som vekst, stoffskifte, sult- og metthetsfølelse og evnen til å etablere en døgnrytme, forteller han.

Diagnoseblind

I 2017 var Nordanger nestleder i regjeringens barnevoldsutvalg, som forfattet den offentlige utredningen «Svikt og svik». I utredningen gransket de saker hvor barn har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Saker som har endt skikkelig ille.

– Veldig ofte så vi et villedet tjenesteapparat, uten en klar oppfatning av hvilket symptom uttrykkene skyldes, og diagnosen ADHD gikk mye igjen, forteller han.

Mia fikk en rekke diagnoser opp gjennom barndoms- og ungdomsårene. Nordanger advarer mot at diagnoser kan gjøre en blind for det egentlige problemet.

– Mange barn med denne typen historie oppfyller kriteriene for en ADHD-diagnose. Hvis man er låst i en oppfatning av at symptomene skyldes medfødte forhold, så kan man overse at barn faktisk lever i en hverdag som skaper den type symptomer, sier han.

Han lanserer en alternativ forklaring på de vanskene som barn og unge som Mia har. At de bunner i frykt, ikke nødvendigvis diagnoser. At et barn som er utsatt for store belastninger i ung alder, uten å ha fått hjelp til å takle dem, vil være følsomme for å oppleve andre mennesker som truende.

– De kan da reagere med å enten «fly opp» i en såkalt «fight-flight-reaksjon», eller «falle ned» og resignere, sier Nordanger.

«Oppe» kan dette se ut som ADHD, atferdsforstyrrelser eller angst. «Nede» som depresjon, autistiske trekk eller symptomer på schizofreni.

– Når man veksler, blir det ofte tolket som en bipolar lidelse eller en personlighetsforstyrrelse. Ikke alle i hjelpeapparatet er bevisste nok på at de mange diagnosene disse personene har, kan handle om at de veksler mellom disse ytterlighetene av fryktreaksjoner.

Han forteller at man innen den tradisjonelle psykiatrien, gjerne behandler symptomer og diagnoser, og at utfordringen da kan bli at man ikke godt adresserer det underliggende problemet som produserer symptomene.

– Kunnskap om dette begynner å komme, men det er fremdeles ikke godt nok integrert.

Her forklarer han selv «toleransevinduet»:

En «overlever»

Ifølge Nordanger er det ikke overraskende at unge med en historie som Mia tyr til selvskading. Fordi ingen mennesker orker å stå i intense vonde følelser over tid:

– Det utløser et desperat behov for få dem bort, og når man ikke har fått utviklet gode strategier for det, kan mange ty til selvskading som en umiddelbar løsning. Ved å kutte seg opp, kan de erstatte det kaoset de har inni seg med noe fysisk og håndfast. De som kun føler tomhet kan igjen kjenne seg som et menneske av kjøtt og blod. Det er viktig å forstå at selvskading ikke er problemet i seg selv, men disse menneskenes fortvilte forsøk på å løse et problem, sier Nordanger.

Det er viktig å forstå at selvskading ikke er problemet i seg selv, men disse menneskenes fortvilte forsøk på å løse et problem
Dag Øystein Nordanger, psykologspesialist

Psykologspesialisten sier at det for mange med slike erfaringer som Mia har, er viktig å få anerkjennelse for det man har opplevd, for å klare å komme seg videre.

– Men det kanskje aller viktigste er å gi pasienten nok alternative erfaringer – erfaringer som motsier tidligere negative erfaringer med andre mennesker, sier han.

Nordanger understreker at han ikke kjenner Mia, og at han derfor ikke kan slutte seg til om hun har vært utsatt for overgrep eller ikke.

– Uavhengig av det, med den starten på livet som hun har hatt, er det samtidig tydelig at hun har mange ressurser og må forstås som en «overlever», sier han.

Dag Øystein Nordanger er psykologspesialist.
Dag Øystein Nordanger er psykologspesialist.