Tiltalen beskriver for eksempel tre episoder der Mia har gått til angrep på fengselsbetjenter på Bredtveit og motsatt seg visitering av politiet i Nordland.

Også tre episoder under oppholdet på Ribo er inkludert i tiltalen, etter at Mia har gått til angrep og forsøkt å bite og slå ansatte. Først den 4. desember 2018, 14 måneder etter at Mia ble varetektsfengslet første gang, blir tiltalen klar. Mia risikerer en forvaringsdom, det vil si en tidsubestemt dom i fengsel.

Mias advokat, Gunnhild Vehusheia, mener samfunnet bærer deler av skylda for at Mia nå kan få en grov voldsdom mot seg:

– Mange av hendelsene har skjedd mens hun har vært under omsorg av det offentlige. Så spørsmålet her er i hvilken grad psykiatrien har klart å avverge disse hendelsene, sier hun.

I slutten av januar i år velger Mia ikke å samtykke til videre varetektsfengsling. Forsvareren legger i sin begjæring om løslatelse vekt på at det er risiko for oversoning, at Mia er tidligere ustraffet, psykisk syk og at hun lenge har ropt om hjelp, uten at helsevesenet har maktet å hjelpe henne.

Men påtalemyndigheten vil beholde Mia i varetekt, i alle fall inntil den rettspsykiatriske vurderingen er ferdig. Den er ventet i løpet av mars.

Tingretten konkluderer med at hun nå må løslates, hovedsakelig fordi det begynner å bli en alvorlig fare for oversoning. Det vil si at tiden hun har sittet varetektsfengslet overgår lengden av dommen hun risikerer å få.

Påtalemyndigheten anker og får medhold i lagmannsretten.

Mia må forbli i fengsel.

– Det er egentlig greit at jeg ikke slipper ut. Jeg har jo ingen steder å dra, sier Mia på telefon fra Bredtveit, like etter løslatelsen blir omgjort 29. januar 2019.

I denne saken er det samfunnet som burde sittet på tiltalebenken, ikke Mia
Gunhild Vehusheia, advokat

Advokaten hennes, Gunhild Vehusheia, er positiv til at Mias historie blir kjent for offentligheten:

– I denne saken er det samfunnet som burde sittet på tiltalebenken, ikke Mia. Tiltalen må ses i sammenheng med livshistorien hennes. En historie som aldri vil komme fram i en rettssak. Slik jeg ser det, har ikke Mia noe som helst å tape på å stå fram.

Mia selv sitter igjen med en følelse av avmakt.

– Jeg har egentlig forsona meg med at jeg aldri vil få hjelp. Jeg vet ikke, føler meg som et monster. Den personen jeg leser om i papirene er i alle fall et monster.

Når denne saken publiseres er Mia flyttet til enda et nytt sted.

Saken er basert på

Intervjuer med:

«Mia»
Kjersti Kvalvik, verge
Gunhild Vehusheia, forsvars- og bistandsadvokat
adoptivfamilien
Sara Pavall, behandler ved NLSH i Bodø
Wanja Sæther, leder Krisesenteret i Salten
Ragnhild Forså, leder Krisesenteret på Helgeland
Knut Kjerpeseth, avdelingsoverlege for spesialpsykiatrisk avdeling ved Nordlandssykehuset
Mias barndomsvenninne
helsesøster i hjemkommunen, Lill iIger Reinfjell, enhetsleder helse, Vefsn kommune,
Tove Nilsen, sykepleier i Bodø fengsel,
Hege Sivertsen Andreassen, lege i Bodø fengsel,
Marte Helness, fengselsleder i Bodø fengsel,
Doris Bakken, fengselsleder Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt,
Dag Øystein Nordanger, psykologspesialist,
Kjersti Togstad, psykolog på Ribo,
Thor Erik Høiskar, statsadvokat i Nordland.

Skriftlige kilder:

Journaler og epikriser,
uttalelser,
kjennelser fra Alstahaug tingrett, Salten tingrett, Hålogaland lagmannsrett,
Bup Helgeland,
Nordland politidistrikt,
Mias hjemkommune,
Nordlandssykehuset psykiatri,
Bredtveit fengsels- og forvaringsanstalt,
Trondheim fengsel,
Bodø fengsel,
Barneverntjenesten på Helgeland,
tegninger og dikt skrevet av Mia,
samt videoer, bilder og lydopptak som Mia har tatt.