En stor forskjell fra fengsel er at Mia kan bruke pc med internett og sin egen telefon på Sikkerhetsposten i Bodø.

Avisa Nordland er på besøk hos Mia én til to ganger i uka i denne perioden. Under besøkene beskriver hun og utviser et voldsomt savn etter nærhet.

– Ei natt tok jeg på meg ei dongeriselebukse og tvinnet selene rundt meg selv. Det kjennes litt ut som å få en klem, sier hun.

Men mobiltelefonen blir tatt fra henne etter at det kom regning på 13.000 kroner for å ha ringt sextelefoner. Ikke for sexens skyld. For trøstens.

– Jeg har ringt Kirkens SOS og bedt den «shhhe» på meg, men siden jeg har opplevd så mye, tror de at jeg er sånn tretti-førti år. Derfor vil de ikke «shhhe» på meg eller si «kos kos» lengre. I stedet ringte jeg en annen telefon der de skjønte med en gang at jeg trengte å bli «shhha» på. Det var så godt og det føles godt inni hjertet.

Sikkerhetsposten: Mia har et opphold ved sikkerhetsposten ved Nordlandssykehuset i Bodø.
Sikkerhetsposten: Mia har et opphold ved sikkerhetsposten ved Nordlandssykehuset i Bodø.(FOTO: )

Foretrekker fengsel

Mia har forståelse for at telefonen ble tatt fra henne.

– Jeg vet det er litt teit. Venninna mi bruker å si at for andre så betyr det ikke så mye å ikke få en klem. Men for meg så kan det være verdens undergang.

Men Mia har blandede følelser om å være på Sikkerhetsposten i Bodø. Hun lengter innimellom tilbake til fengselet.

– Denne avdelingen er egentlig et sted for alvorlig sinnslidende. Mia er ikke det, men ønsket selv å komme hit, og jeg tror ikke hun led noen nød. Vi forstår ikke helt at hun ønsket seg bort igjen, sier Knut Kjerpeseth, som er avdelingsoverlege for spesialpsykiatrisk avdeling ved Nordlandssykehuset, inkludert Sikkerhetsposten.

Det er flere årsaker til at Mia foretrekker fengsel:

– Der har jeg verken mine egne klær eller min egen lukt. Og det spiller ingen rolle hvordan jeg ser ut, sier hun.

Men det aller viktigste:

– Det at noen tar seg fem minutter og setter seg på sengekanten, det betyr så fryktelig mye. Da kan jeg godt sitte i 23 timer i døgnet, med en time lufting, uten mine egne klær, men med folk som tror på meg, bare for de små øyeblikkene med en god følelse i hjertet mitt.

Det at noen tar seg fem minutter og setter seg på sengekanten, det betyr så fryktelig mye. Da kan jeg godt sitte i 23 timer i døgnet
Mia

I Bodø fengsel hadde Mia god støtte av både sykepleier Tove Nilsen og tilsynslege Hege Sivertsen Andreassen.

– Men de sier at Bodø er et mannsfengsel nå. På Bredtveit har jeg ingen å snakke med, utenom de som jobber der, sier hun, men avslører med et lurt lite smil:

– Selv om de egentlig ikke hadde lov, var det av og til at de strøk på meg hvis jeg stakk hånda ut gjennom luka i døra. Veldig fort, og uten at noen så det, men åhh, det var så godt.

Tre måneder senere blir hun hentet av to kvinnelige politibetjenter på Sikkerhetsposten i Bodø. På flyplassen er alle Mias eiendeler samlet i en svartsekk fra Frelsesarmeen og ei lilla veske dekorert med en tegneseriefigur. Mia er redd, men samtidig forventningsfull: – Vil noen stryke på henne denne gangen også?

Risikerer forvaring

De neste fire månedene sitter Mia helt eller delvis isolert i Bredtveit kvinnefengsel.

Bamsen er også tatt fra henne. I hendelsesjournalen fra fengselet beskrives flere forsøk på selvskading og selvmordsforsøk, som har endt med både bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng, før legevaktlege beslutter at Mia skal legges inn på akuttpsykiatrisk avdeling på Ahus.

En rettspsykiatrisk sakkyndig-vurdering av Mia har frist til i midten av januar 2019. De to sakkyndige psykiaterne besøker henne første gang to dager etter at fristen er gått ut.

På Bredtveit er ventetiden lang. Og Mia er sliten.

Da AN er på besøk, har hun nettopp kommet ut fra isolat, etter å ha utagert på avdelingen.

Foranledningen var at det var vanskelig for henne å ta farvel med advokaten, etter en allerede tøff dag.

Som konsekvens blir det forbudt med kroppskontakt under besøket.

Ingen har heller strøket henne over hånda i hemmelighet.

– Mitt største ønske er å kunne leve normalt. Men jeg sliter med filmer i hodet og drømmer om alt som har skjedd, sier hun.

Framtidshåpet hun beskrev til sykepleieren i Bodø fengsel har svunnet hen.

– Hvem vet, kanskje dette er min skjebne. Jeg er redd ryggsekken er blitt veldig tung, men jeg vet at jeg vil knuse hjertet til Kjersti (vergen, red.anm.) om jeg lykkes med å ta livet mitt.

Hun sitter med beina godt trukket oppunder seg, iført en tights med sjiraffer og sebraer på, i pinnestolen i besøksrommet på Bredtveit fengsel. Både bamsen Josefine og smokken mangler.

Rett før jul ba forsvareren hennes fengselet vurdere å tillate bruk av smokk og bamse, i alle fall på julaften. Anmodningen ble avslått.

«Viser til side 23 og 24 i Bredtveit fengsels interne regler («Informasjon til innsatte»):

«Følgende gjenstander er ikke under noen omstendigheter tillatt på cellen:

(…) Kosedyr. (...) Vi har videreført den vurderingen som ble gjort av Nordlandssykehuset om at hun ikke får ha smokk og bamse, dette for å gjøre det mest mulig forutsigbart for henne», skriver Bredtveit fengsel i sitt svar.

Også ved Bredtveit er de enige om at folk med psykiske lidelser ikke blir bedre av å være avskåret fra kontakt med andre innsatte.

– De blir veldig dårlige og det er det som er dilemmaet: Vi prøver å få dem ut i fellesskapet så fort som mulig. Av og til må vi også ta noen sjanser, når de innsatte selv uttrykker at de vil prøve å få det til. Noen ganger går det bra over tid, men så kommer det gjerne et tilbakefall. I praksis kan enkelte sitte på isolasjon i ukevis av gangen, fordi fengselet ikke klarer å håndtere selvmordsfaren i fellesskapsavdeling, forklarer fengselsleder Doris Bakken.

I praksis kan enkelte sitte på isolasjon i ukevis av gangen, fordi fengselet ikke klarer å håndtere selvmordsfaren i fellesskapsavdeling
Doris Bakken, leder Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt

Forsvarer Gunhild Vehusheia synes Bredtveit tross alt har forholdt seg ryddig og realt overfor Mia.

– Så er det veldig forskjell på fengselsbetjentene og hvorvidt de har nok kompetanse til å håndtere henne. De har meldt fra flere ganger at de føler at de ikke har noen kompetanse. Og de har skrevet sine bekymringsmeldinger.