Uka etter blir hele fengselet stengt ned etter at Mia på kort tid har gjort enda tre selvmordsforsøk pluss knust et tv-bord. De innsatte låses inne på cellene sine slik at de ansatte kan dedikeres Mia.

Etter ti episoder med selvskading på tre uker, blir Mia lagt inn på akuttposten ved Nordlandssykehuset. Dette blir hennes 14. akuttinnleggelse over en periode på tre år. Men hun sendes tilbake igjen til fengselet dagen etter.

Psykologspesialist Sara Pavall skriver i epikrisen at man må akseptere at enkelte personer lever med en større grad av risiko for suicidal atferd, og ikke igangsette akutte tiltak som man vet ikke har noen forebyggende effekt. Hun mener langsiktig poliklinisk behandling er det beste tiltaket.

«Det er ikke ønskelig at pasienten blir sendt fram og tilbake mellom sykehus og fengsel. Det er ikke grunnlag for opphold på akuttpsykiatrisk avdeling med mindre pasientens tilstand endrer seg betydelig», skriver hun.

– I utgangspunktet tenker jeg at pasientgruppen Mia tilhører, bruker det å bli tvangsinnlagt her som en slags mestringsstrategi for egne følelser. For mange er det å skade seg eller være destruktiv og det å være innlagt i samme gata, sier hun.

I utgangspunktet tenker jeg at pasientgruppen Mia tilhører, bruker det å bli tvangsinnlagt her som en slags mestringsstrategi for egne følelser
Sara Pavall, psykologspesialist Nordlandssykehuset

Hun kaller det en total ansvarsfraskrivelse:

– «Jeg er syk, jeg er innlagt, noen må hjelpe meg.» Så gir man opp seg selv litt. Jeg mener det er kjempeviktig at også disse pasientene tar litt ansvar for seg selv. Men denne gruppa vil gjerne være innlagt og føler at det er bra for dem, derfor oppleves det som en avvisning når den faglige vurderingen er motsatt.

Tilbake i Bodø fengsel, tross sterk verbal motstand, denne gangen fra fengselsleder Marte Helness, fortsetter problemene: Mia kutter seg i magen og skriver på veggen med sitt eget blod:

«Dø, Maja og Mia. Hjelp meg å dø».


– Men likevel ga Mia uttrykk for et framtidshåp. Hun snakket ofte om «når jeg blir voksen», «når jeg får meg en jobb» eller «om jeg får barn selv», erindrer Tove Nilsen, som er sykepleier i fengselet og hadde daglig kontakt med henne.

Et år etterpå svarer Mia slik til AN på hvor hun ser for seg å være om fem år. Eller kanskje ti?

– Død!

Situasjonen i Bodø fengsel er fastlåst. De har gått tom for alternativer for å ivareta Mias liv og helse.

– Hun er kvinne – og vi skal egentlig ikke ha kvinner. Og hun hadde sterkt behov for noe annet enn fengsel. Hennes omfattende behov gjorde at vi forsøkte flere løsninger. Det var åpenbart ikke riktig for henne å sone her, kommenterer fengselsleder Marte Helness.

Tre forsøk på tre dager

En novemberdag i 2017, etter fire uker i Bodø fengsel, blir Mia overført til Bredtveit fengsles- og forvaringsanstalt i Oslo. Etter tre dager har hun forsøkt å ta livet sitt tre ganger. For å hindre flere forsøk, blir hun fratatt egne klær. Hun påføres rivesikker kjortel og blir holdt fast av fengselsbetjenter i nærmere en time. Først da hun får bamsen, roer hun seg.

Før ti dager har gått, har kriminalomsorgen ved Bredtveit fengsel måttet ta i bruk det absolutt strengeste virkemiddelet et fengsel kan bruke. Fem betjenter deltok da Mia skulle overføres til sikkerhetsseng. (Belteseng, red.anm.)

«For å avverge alvorlig skade på person, besluttes det at du legges i sikkerhetsseng. Det er absolutt påkrevet for å hindre deg i å skade deg selv alvorlig», heter det i vedtaket.

I løpet av hele 2018 ble det bare fattet to vedtak om sikkerhetsseng ved Bredtveit fengsels- og forvaringsanstalt. Begge vedtak gjaldt Mia.

Terskelen for bruk av sikkerhetsseng ligger veldig høyt. Det må virkelig være fare for liv og helse
Doris Bakken, fengselsleder Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt

– Og det er mye for oss. Den terskelen ligger veldig høyt. Det må virkelig være fare for liv og helse, sier fengselsleder Doris Bakken.

Ved kvinnefengselet sitter det til enhver tid mellom to og fire mennesker med en atferd så krevende at de i utstrakt grad soner isolert fra alle andre innsatte.

– Ikke først og fremst fordi de utagerer mot andre, men fordi man frykter at de skal skade seg selv. Vi er veldig redde for å miste slike personer. For at de dør, fortsetter hun.

Mia blir samme kveld kjørt til Akershus universitetssykehus (Ahus) i ambulanse, men hun skrives raskt ut igjen og tilbakeføres til Bredtveit. I perioden som kommer, loggføres det enda to forsøk på selvskading, to angrep på betjenter, utagering og flere vedtak om sikkerhetscelle.

RIBO: Under varetektsperioden samtykket Mia til et frivillig opphold på institusjonen RIBO på Røkland. Her hadde hun en friere tilværelse enn i fengsel.
RIBO: Under varetektsperioden samtykket Mia til et frivillig opphold på institusjonen RIBO på Røkland. Her hadde hun en friere tilværelse enn i fengsel.(FOTO: )

Ett skritt fram og to tilbake

Etter to måneder i fengsel lykkes man å finne et alternativ til Mia. Institusjonen Ribo i Saltdal kommune ligger et steinkast fra veien over som går over Saltfjellet. Det er desember og det har for lengst blitt vinter her oppe. Snøen henger tungt fra trærne.

– Jeg husker første natta jeg kom på Ribo. Jeg hadde vært i fangenskap så lenge. Jeg husker jeg tok på meg skoa og snek meg ut vinduet. Så sprang jeg alt jeg kunne. Og den følelsen av å være fri, det var så godt. Jeg bare sprang og sprang og bare kjente lufta, uten at noen fulgte meg. Så snek jeg meg inn igjen, forteller Mia.

Ribo er en stiftelse som tilbyr tjenester innenfor habilitering, rehabilitering, behandling og botilbud til personer med sammensatte utfordringer.

Mia blir innlosjert i et lite grått hus ved siden av en barneskole. Bak skolen, bare noen meter fra huset, står et huskestativ.

Jeg elsker å disse, den vugginga liksom – den ga meg en følelse av trygghet
Mia

– Jeg elsker å disse, den vugginga liksom – den ga meg en følelse av trygghet. Så jeg dro og dissa – både på natta og dagen.

Gjennom oppholdet på Ribo viser Mia framgang, ifølge journalen. Et eksempel er bruk av bamse og smokk.

Mia forteller at de har vært med på en reise sammen med henne gjennom en vanskelig tid. At de får henne til å føle seg trygg.

Fire måneder senere oppsummeres det:

«Josefine» og smokken er fremdeles i Mias liv, men hun trenger ikke å ha de med seg overalt. Hun har flere hun kan snakke med og bruker gjerne denne arena mer enn hun gjorde før. Dette må likevel fortsatt jobbes med.»

– Da jeg bodde på Ribo fikk jeg holde en babygeit og stakk smokken min i munnen til geita og tok bilde, ler Mia.

– Jeg har brukt smokk fra jeg var fem kanskje. Jeg fant den i kjelleren hjemme og den ble en trøst når ting var vanskelig.

Skader seg selv hver tredje dag

Også forsøk på selvskading avtar. Selv om Ribo i sin oppsummering av oppholdet skriver at det blir registrert utageringer og episoder med selvskading i snitt hver tredje dag.

Tross alt: Mia finner seg til rette i Saltdal og blir der i fem måneder, med et par korte opphold på akuttposten innimellom. Men så deltar hun i et ansvarsgruppemøte der hun forstår at Vefsn kommune ikke ser for seg å forlenge avtalen med Ribo.

– Jeg ble kjemperedd. Alt jeg hadde sto i fare. Jeg fikk liksom aldri fred. Det var mange på Ribo som var glad i meg, og det å kjenne på at noen bryr seg, var så godt. Det å miste det, det nekta jeg, sier Mia.

Kjersti Togstad, som er Mias psykolog, skriver etter møtet at Mia nå er innforstått med og forberedt på at hun må tilbake til hjemkommunen.

«I denne forbindelse forteller hun undertegnede at hun ikke ønsker å leve lenger – sier hun har mistet håp om at hun noen gang kan få det bedre og at hun noen gang kan få oppleve ro og stabilitet».

Mia forteller psykologen at hun tenker på å ta toget til Oslo for å ta livet sitt. Hun har hentet ut sparepengene sine og sett på togbilletter. Alternativt vil hun gjøre det i nærheten.

«Dette er første gang M formidler et konkret dødsønske til undertegnede og hvor hun formidler en konkret plan som skal utføres i løpet av dagen. På bakgrunn av en reell krise; frykt for relasjonsbrudd, samt konkrete selvmordstanker og planer, vurderes det å foreligge en akutt suicidfare» skriver Togstad i journalen.

Daglig leder Kurt Johansen ved Ribo vil ikke uttale seg om Mias opphold, tross at hun har opphevet taushetsplikten overfor Avisa Nordland.

Johansen har pålagt sine ansatte de samme restriksjonene.

Frihet: Mia elsker vuggingen som hun får på dissen som hun oppdager på en av sine ekspedisjoner i området rundt RIBO.
Frihet: Mia elsker vuggingen som hun får på dissen som hun oppdager på en av sine ekspedisjoner i området rundt RIBO.(FOTO: )

Til Oslo for å dø

Det er blitt vår i Saltdal og Mia setter seg på toget til Oslo, som hun har varslet at hun vil gjøre. Planen er klar: En overdose med heroin.

I hovedstaden møter Mia raskt en fyr som spør om hun vil ha noe å røyke på.

– Jeg sa at jeg var mer opptatt av heroin fordi jeg hadde lest at hvis man tar for mye så slutter man å puste.

Mia blir med mannen hjem. På soverommet ligger en møkkete madrass i den ene enden av rommet. I den andre, to utslitte sofaputer med et laken over som er halvveis revet av og tilgriset med blod. På gulvet ligger brukte sprøytespisser. På det provisoriske nattbordet en åpnet halvliter Tuborg.

Mannen forsikrer Mia om at hun skal få det hun ber om, men han vil ha sex med henne først. Mia godtar avtalen. Etter at det er overstått, ringer en av Mias få støttespillere, Kjersti Kvalvik.

Kvalvik fungerer i dag som verge for Mia. I dag er hun også rådmann i Namsskogan kommune i Trøndelag.

Det Mia ikke tenker på når hun svarer, er at telefonen hennes er koblet til Oslo-mannens høyttaler fordi de har spilt musikk fra den. Da han hører henne fortelle vergen sin hva som har skjedd, blir han forbanna.

– Han ble kjempesint. Så sa han at han ville pule mer, men jeg var kjempesliten og sa at jeg ikke greide mer. Men han hørte ikke på meg og heiv meg på senga og bare gjorde det likevel, forteller Mia.

Telefonforbindelsen er ikke brutt og Kvalvik er ennå på linja.

– Jeg hørte lyder og skjønte at noe var galt. Så ble det brutt, og jeg prøvde å ringe opp igjen. Da hun tok telefonen, var hun på vei ut døra.

Advokat Gunhild Vehusheia finner Mia, som har klart å rømme fra leiligheten, og tar henne med seg til overgrepsmottaket på legevakta i Oslo.

Plutselig går Mia til angrep på henne:

– Det skjedde så fort – det var som om et annet menneske overtok kroppen til Mia. Hun skiftet uttrykk i ansiktet og fikk en annen utstråling. Samtidig var det for meg helt tydelig at det ikke var Mia. Når hun så «våkner til», holdt fast av vaktene og forstår hva som har skjedd, så begynner hun å gråte. Da er hun den lille jenta igjen og så lei seg og redd for at nå, Gunhild, nå vil du ikke ha noe mer med meg å gjøre.

Etter en kort tur innom Ahus, hvor Mia tvangsinnlegges, slippes hun ut på gata igjen.

Treet i Kristiansand

Mia kommer inn i besøksrommet på Sikkerhetsposten på Nordlandssykehuset psykiatri i Bodø med ene hånda bak på ryggen. Litt sjenert setter hun seg ned i sofaen og trekker fram ei tjukk tegneblokk. Blar forbi skisser av Maja og Charlie og stopper opp ved et bilde av et tre. Et stort tre med svart tjukk stamme og lange røtter.

– Treet i Kristiansand, forteller hun.

– Jeg fikk bilde av treet i hodet mitt etter det som skjedde i Oslo. Det er helt nydelig, du skulle sett det! Det var der jeg skulle ta livet mitt.

Det er sommer i hovedstaden, men Mia er på vei videre. Hun vil til Kristiansand for å finne treet hun har bilde av i hodet sitt. Kalenderen viser juni måned og i Kristiansand står ei 16 år gammel jente tiltalt for å ha tatt livet av ei to år eldre jente på et kjøpesenter.

I Saltdal sitter psykolog Kjersti Togstad og er svært bekymret. Hun får ikke kontakt med Mia på telefon, noe som er uvanlig. Og hun våkner opp til et Instagram-innlegg som Mia har lagt ut klokken fem om natta der det står: «Herregud jeg og jenta fra Kristiansand har samme diagnose. Jeg lagde et dikt om henne og meg da jeg satt inne. Ga det til psykologen min men dette var hun ikke interessert i».

«Det er bekymringsverdig at Mia framviser stor fascinasjon – og dels sammenligner seg med jenta i Kristiansand som har begått et knivdrap» skriver Togstad i en bekymringsmelding hun sender til politiet.

– Jeg vet at noen mener at eneste grunn til at jeg dro til Kristiansand var at jeg hadde fulgt med på saken om hun jenta. Men det var ikke i mine tanker engang, sier Mia.

Det er bekymringsverdig at Mia framviser stor fascinasjon – og dels sammenligner seg med jenta i Kristiansand som har begått et knivdrap
Kjersti Togstad, psykolog på Ribo

Men hun erkjenner at hun reagerte på saken:

– Jeg mener at vi må ta ansvar for det vi gjør, men samtidig er det samfunnet som har gjort at det blei som det blei. Det er samfunnet som ikke har sett oss eller tatt oss på alvor. Og det er det jeg føler skjedde med hun jenta. At hun ikke har fått hjelp.

Hun kommer fram til Kristiansand og drar innom Bymisjonen for å få seg litt mat før hun skal ut på leting etter treet.

– Jeg tror det tok ti minutter før politiet var der og ville ta meg med til barnevernsvakta. Jeg bare: «Barnevernsvakta? Jeg er over 20 altså». Så ble jeg innlagt.

Bredtveit: Mia har vært varetektsfengslet tre perioder på Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt i Oslo.
Bredtveit: Mia har vært varetektsfengslet tre perioder på Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt i Oslo.(FOTO: )

Truslene

Sørlandet sykehus Kristiansand legger henne inn til tvungen observasjon og beholder henne innlagt i flere dager. Under oppholdet får hun snakke med psykolog Kjersti Togstad på telefon.

Mia forteller Togstad om treet. At det henger ei løkke der hvor hun skal henge seg. At både Maja og Charlie er enige om at det må skje. For hvis ikke, kommer andre til å dø.

Togstad spør hva hun legger i det.

«Mia svarer at «da kommer du til å dø, din datter, din sønn kommer til å dø”.»

Togstad spør om hun virkelig mener det hun sier og om hun tenker at det er sannsynlig at dette vil skje dersom hun kommer tilbake til Ribo.

«M svarer kontant «Ja! ».»

Psykologen spør på nytt om Mia tenker det er fare for at hun vil skade henne og familien hennes.

«M svarer ja og sier at hun kommer til å skyte oss».

For tredje gang spør Togstad om Mia står for det hun sier, ber henne tenke gjennom det en siste gang og informerer om at det vil bli tatt svært alvorlig:

«M bekrefter dette – sier hun vil knekke nakken på datteren min og at hun vil stikke undertegnede med kniv i ryggen bakfra», skriver Togstad i sin forklaring til politiet.

– Jeg så i filmen i hodet mitt at hun ble drept og det var litt skummelt. Og jeg sa det til henne fordi at jeg ville at hun skulle hjelpe meg. For jeg vil ikke ha det sånn og jeg skjønner ikke hvorfor det er sånn, forklarer Mia.

Mia blir anmeldt for drapstrusler mens hun ennå er innlagt i Kristiansand.

Jeg stolte nok på henne til å fortelle henne om de filmene jeg hadde i hodet. Men de handlet jo om henne. Jeg mente det ikke som en trussel
Mia

– Jeg stolte nok på henne til å fortelle henne om de filmene jeg hadde i hodet. Men de handlet jo om henne. Jeg mente det ikke som en trussel, bedyrer Mia og fortsetter:

– Jeg hadde ingen anelse om at jeg skulle bli fengsla for det. Jeg sa også til henne – det er ikke noe jeg kommer til å gjøre. Det er ikke meg. Det er ikke mine følelser.

Psykolog Kjersti Togstad vil ikke uttale seg nærmere om Mias behandlingsopphold på grunn av Ribos retningslinjer og den forestående rettssaken hvor hun mest sannsynlig må vitne, både som behandler og fornærmet.

Fengslet på nytt

Nærmere ett år etter hun ble fengslet første gang, blir Mia eskortert til sin 19. innleggelse på Nordlandssykehuset psykiatri i følge med tre personer fra Sørlandet sykehus.

Med seg har hun en klar bestilling om videre utredning, ført i pennen av en psykiater med mange års erfaring. I bestillingen står det svart på hvitt at Mia trenger hjelp og at Nordlandssykehuset skal gi det til henne.

Men tvangsvedtaket oppheves og Mia skrives ut umiddelbart etter ankomst.

– Det er ikke uvanlig at ulike spesialister er faglig uenige om en pasient. Jeg har vurdert disse stadige episodene med selvskading og selvmordsatferd som en uttrykksform, ja, som en mestringsstrategi når følelsene blir for vanskelige, forklarer psykologspesialist Sara Pavall om utskrivelsen.

Hun sier at det som både er viktig og vanskelig i Mias sak, er å skille mellom kronisk suicidalitet og akutt suicidalitet. Hun sier at Mia har en kronisk forhøyet suicidfare, men understreker at det alltid er en fare for at forsøkene kan utvikle seg og bli så alvorlige at hun faktisk dør, selv om det ikke er det hun egentlig ønsker.

– Enten fordi utfallet av selvskadingen blir fatalt, eller at man kommer over i en akuttfase. Det er en kjempevanskelig vurdering å gjøre.

Mia blir pågrepet og varetektsfengslet på nytt dagen etter at hun kommer tilbake fra Kristiansand.

– Jeg hadde vært på glattcella hele natta – helt naken. Politiet ville ha meg på legevakta, men jeg sa «det er ikke vits, jeg blir ikke trodd og sendt ut igjen». Men de lokket med ei ordentlig seng så jeg gikk med på det.

Mia blir igjen henvist fra legevakt til akuttpost, før turen går sørover igjen, denne gangen til Trondheim fengsel.

For liten for beltesenga

Allerede første dag i Trondheim fengsel beskrives det første selvmordsforsøket. Mia overføres til Østmarka psykiatriske sykehus. Dagen etter er hun tilbake i fengselet.

«Innsatte er ifølge Østmarka ikke psykotisk og/eller suicidal. De sier hun spiller for å få oppmerksomhet og at hun skal behandles som et voksent menneske selv om hun går med smokk og bamse, dette er info som ble meddelt per telefon fra doktor Pavall», heter det i hendelsesrapporten der det samtidig gjøres vedtak om overføring til sikkerhetscelle.

På sikkerhetscella fortsetter Mia å banke hodet i veggen.

«Innsatte virket apatisk og tok ikke til seg det som ble sagt. Innsatte ble løftet opp og lagt på reimseng. Det viser seg at reimsengen ikke er laget for små mennesker, ingen av reimene på overkroppen passet» skriver fengselet i vedtaket om bruk av tvangsmidler.

I journalen beskrives det som kan tyde på en uenighet mellom førstebetjenten og legen, hvor førstebetjenten mener det tross alt må være bedre for Mia å være på Østmarka psykiatriske sykehus i stedet for å bli spent fast i ei seng i kjelleren på fengselet. Etter en del press får han legen til ta kontakt med Østmarka på nytt, men de vil ikke ha henne tilbake. Mia blir påført «bodycufs» og stripses fast.

«Det skal sies at innsatte hadde voldsomme utbrudd mot menn. Så snart de viste seg i døråpningen ble det satt i gang et voldsomt hyl som ikke ga seg før mannspersonen var ute av syne», står det i fengselsbetjentens hendelsesrapport.

Etter bare ei lita uke overføres hun på nytt – tilbake til Bredtveit fengsel. Tolv dager senere flyttes Mia igjen til Bodø, denne gangen til Sikkerhetsposten ved Nordlandssykehuset, etter at påtalemyndigheten ønsker å forlenge varetektsfengslingen med enda fire uker.