Det første Mia sier til sin behandler er at hun er redd, men at hun ikke kan fortelle alt, og at hun føler seg utrygg på menn. Hun kommer også med kommentarer om seksuelle overgrep, ifølge journalen.

Mia forteller om detaljerte planer for å ta livet sitt. Dato og metode er klar. Hun tar spør også om hva som kan gjøres dersom hun har vært utsatt for noe i barndommen.

«Undertegnede understreker at dette best ivaretas av hjelpeapparatet lokalt», skriver Pavall.

Overfor AN forklarer psykologspesialist Sara Pavall at det ofte er et bevisst valg å ikke gå inn i noe traumerelatert når pasienter blir innlagt på akuttposten.

– Det å gå inn i traumer er forferdelig tungt og spesielt for dem som sliter med strukturene allerede. Opphold på akuttposten er korte opphold hvor man skal videre, og man skal slippe å begynne å åpne seg for noen man kanskje ikke kommer til å se igjen. Slike ting må tas tak i på en plass hvor man har trygge folk rundt seg.

Traumer må tas tak i på en plass hvor man har trygge folk rundt seg
Sara Pavall, psykologspesialist Nordlandssykehuset

Dagen før utskrivelse, som også er datoen hun har planlagt et selvmord, blir hun funnet i et fullt badekar med ansiktet ned. Hun blir tatt med inn til et annet rom, der hun tar fram en kniv og truer med å skade seg selv og personalet.

– Jeg sikta ikke kniven mot dem, men mot med selv, korrigerer Mia.

«Situasjonen ble oppfattet som dramatisk, men også som iscenesatt av pasienten», skriver Nordlandssykehuset i journalen.

Deretter går hun til angrep på inventar. Så blir hun beltelagt.

Mia skrives ut som planlagt dagen etter.

Behandlerne oppfattet det som et forsøk om å få bli på avdelingen, og ikke som et suicidalforsøk. Det vurderes at hennes suicidalatferd i hovedsak er kommunikativ, og ikke et reelt ønske om å gjennomføre et suicid. Foreldrene skal hente henne på flyplassen, framkommer det videre i journalen.

Mia skrives ut til hjemkommunen, hvor hun forteller at det skjer overgrep.

– I starten knyttet hun ikke det til hjemmet. Hun snakket om ting som hadde skjedd som var vondt, uten å knytte det til en person eller et sted. Dette var en av veldig mange ting hun fortalte, og man kan man ikke gå inn i alt, sier Pavall.

Men hun tar forbehold om at hun kanskje tok feil.

– Avgjørelsene blir tatt ut fra det man ser der og da og etterpåklokskap hjelper lite. Ved utskrivelse hadde jeg vært i kontakt med det lokale apparatet, hvor hun var fulgt opp over tid. Det ble ikke formidlet til meg at det var bekymring om hjemmesituasjonen og de hadde ikke mistanke om mishandling i hjemmet.

En måned senere gjentar historien seg. Mia blir henvist på grunn av akutt psykose. Men skrives ut igjen etter et par dager. Samme prosedyre gjentar seg et par måneder senere.

Behandler: Psykologspesialist Sara Pavall har fulgt Mia gjennom flere opphold på akuttposten ved Nordlandssykehuset i Bodø.
Behandler: Psykologspesialist Sara Pavall har fulgt Mia gjennom flere opphold på akuttposten ved Nordlandssykehuset i Bodø.(FOTO: )

Bryter med alt

Mia ringer hjelpetelefoner i nærmere ett år, før hun klarer å ta steget bort fra hjemkommunen.

– Ingen trodde på meg, og jeg føler at hvis først én psykolog mener det, så tør ikke andre å si imot. Det er i alle fall sånn jeg opplever det, sier Mia.

Hun reiser til Oslo og blir der i 14 dager.

– Jeg var hos ei venninne i en eller to netter. Så dro jeg for å treffe dem jeg hadde snakka så mye med i hjelpetelefonene. Men det viste seg at de trodde at jeg var yngre enn jeg var. Hun ene sa: «Hvis du er 20, så er jeg dronninga av Saga», sier Mia, som føler seg avvist fordi hun ikke lenger er et barn.

Mia drar hjem igjen, men bare for å pakke om.

– Det var en av de siste gangene jeg så henne, forteller adoptivmoren.

Mia oppsøker ei venninne, som åpner hjemmet sitt for henne da hun skjønner at hun er i ei krise.

– Hun sa at hun følte at ting ikke gikk så bra. Hun fortalte mange ting – ting som ikke hører hjemme noe sted, forteller venninna og fortsetter:

– Jeg hadde skjønt at noe var galt, men ikke at det var så alvorlig, hun var jo blid hele tida. Så da hun fortalte hvor ille det var, var det et sjokk for meg. Men jeg har ingen grunn til å ikke tro på henne.

Mia oppsøker Krisesenteret i Mosjøen. Der møter hun Ragnhild Forså, som er leder, og åpner seg om opplevelsene sine. For første gang er hun blant folk som tror på henne.

– Ut fra mine erfaringer med overgrepsutsatte, hadde jeg ikke noen grunn til å ikke tro på henne. Hennes oppførsel og væremåte bar også preg av at hun har vært utsatt for overgrep, sier Forså.

Mia var usikker på om det var riktig å anmelde.

– Jeg var mest opptatt av hennes psykiske tilstand, som jeg vurderte at burde bli bedre før hun utsatte seg for den påkjenningen det er å anmelde et overgrep og stå i det også.

Mia blir på krisesenteret i tre måneder. Helt til hun overhører en samtale mellom to andre beboere, der en av dem uttaler at hun syns det er ekkelt at Mia «både er en voksen og et barn». For Mia er lav av vekst og bruker ennå barneklær, selv om hun har fylt 20 år. Bamsen og smokken er heller aldri langt unna.

– Jeg hoppa på første tog. Det gikk til Mo i Rana, forteller Mia.

Redd jente

Det er romjul i 2016 og to av politibetjentene som er på vakt ved operativ avdeling i Mo i Rana får en melding fra operasjonssentralen.

Meyergården hotell er bekymret fordi ei ung jente har kommet inn og bedt om rom. Jenta vil ikke si hva hun heter, men de anslår henne til å være 13–14 år. Patruljen kjører rundt i byen på leting etter den unge jenta og får til slutt kontakt med en drosjesjåfør som har kjørt henne til et annet hotell. De oppsøker hotellet, banker på døra til hotellrommet og blir sluppet inn. Mia rygger bakover i rommet med frykt i blikket.

Politibetjentene presenterer seg og spør om det går bra med henne. De oppfatter henne som redd og usikker.

Mia forteller om Krisesenteret og politiet begynner å spørre litt om hvorfor hun trenger å bo der. Mia forteller om en tøff oppvekst etter å ha blitt adoptert fra Romania. Hun forteller om barnehjemmet. Om adoptivforeldrene. Om at hun stakk av til Oslo.

Ved søk i politiets register, finner de en logg fra Oslo datert et par måneder tidligere merket med «psykiatri – redd jente».

«Ifølge denne loggen skal Mia da ha oppsøkt et jernbanespor og opplyst for vektere der at hun var redd for menn. Da politibetjenten spør om noen f.eks. har forgrepet seg på henne seksuelt, svarer hun med «hvordan vet dere det?»» 

Mia forteller ikke politibetjentene nøyaktig hva som har skjedd, men sier at den som har gjort det med henne, har gjort det «i alle år». Når de spør hvem denne personen er, svarer hun ikke. Når de spør om det er far, virker Mia mest opptatt av å finne ut om politiet kommer til å gjøre noe.

Hun sier at hun er glad i sine foreldre og ikke vet om hun er klar for å blande dem inn.

«Undertegnede oppfattet opplysningene som reelle og alvorlige», skriver politiet.

I løpet av natta blir rapporten registrert der adoptivfar anmeldes for overgrep mot Mia.

Overgrepsanklagene er etterforsket og henlagt. Adoptivfar avviser på det sterkeste anklagene rettet mot ham.

På nyttårsaften 2016 oppsummerer Mia året slik:

Et av mine tøffeste år

Et år med mye glede og sorg

Mest sorg

Har prøvd å ta mitt eget liv flere ganger

Vært så redd at jeg har tisset meg ut

Men jeg har også fått hjelp til å ikke tisse på meg

Jeg har fått trøst «live» – ikke bare på telefon

Jeg har lært at ingen skal få ta på kroppen min

Jeg har hatt mange fine damer rundt meg hver dag

Jeg har følt meg trygg og elsket

Jeg skal gi slipp på alt som var og holde fast på det som er

Endelig trodd

Kjersti Kvalvik jobber som tilkallingsvikar på Krisesenteret i Mosjøen, men er på sin vanlige jobb da hun får telefon fra skjult nummer. I andre enden er Mia.

– Jeg forsto med en gang at noe var galt. Jeg spurte hvor hun var, hun sa at hun holdt på å skulle henge seg. Jeg sa: «sånn tuller du ikke med. Fortell hvor du er», erindrer Kvalvik, som i dag også fungerer som verge for Mia.

Hun styrter ut av kontoret, men mister telefonforbindelsen fordi det er dårlig dekning i betongbygget. Hun oppnår til slutt kontakt, og får overtalt Mia til å komme henne i møte. Mia tar henne med til stedet hun har vært. Der henger det et rep og under er det plassert en stol.

Mia føler hun ikke blir ikke trodd av noen i hjelpeapparatet. Hun bytter både fornavn og etternavn, fordi hun forbinder det gamle med vold. På Krisesenteret i Mosjøen er hun for første gang på lang tid blant folk som tror på henne og gir henne omsorg. Deriblant Kjersti Kvalvik.

– Jeg ville henge meg i nærheten av Kjersti. I nærheten av en person som bryr seg, forklarer Mia.

– Jeg ville henge meg i nærheten av Kjersti. I nærheten av en person som bryr seg
Mia

Kjersti Kvalvik tar med seg Mia til legevakta for en vurdering etter episoden. Der begynner Mia å lete etter ting hun kan skade seg med. Legen på vakt henviser henne til akuttinnleggelse i Bodø og rekvirerer ambulanse.

– Da tenkte jeg at det var bra, for jeg hadde ikke vært borti noe sånn før, sier Kvalvik.

Men dette blir tvert imot starten på en reise som går inn og ut av akuttpsykiatrisk avdeling i Bodø nærmere 20 ganger.

Behandler i Bodø, Sara Pavall, får vedlagt flere notater fra legevakten i Vefsn som beskriver Mias fortellinger:

«Under oppholdet valgte man ikke å gå inn på de påståtte overgrepene fra oppveksten, da man var usikker på sannhetsgehalten i disse», heter det i journalen fra Nordlandssykehuset.

Mia blir skrevet ut dagen etter og drar tilbake til Mosjøen. Så får hun en telefon fra Kjersti Kvalvik, som vil høre hvordan det går i Bodø:

– Hun ble sint da hun hørte at jeg var blitt sendt ut igjen og ville bli med meg tilbake til legevakta. Jeg husker at jeg synes det var så rart at hun trodde på meg, sier Mia.

Kastet ut av Krisesenteret

Hun bor fortsatt på krisesenteret da hun får SMS fra sin adoptivmor. Adoptivforeldrene ønsker å treffe henne for å levere noen julegaver. Mia kommer og adoptivforeldrene beskriver møtet som helt normalt.

Men da Mia kommer «hjem» til krisesenteret, løper hun rundt omkring og er helt desperat – forteller at foreldrene har fått vite hvor hun bor. Hun framstår ute av kontroll.

Ragnhild Forså, leder for Krisesenteret, beslutter etter hvert at Mia ikke lenger kan være der.

– Det var mange episoder og mye utfordringer med henne. Og jeg forsøkte lenge å få det kommunale hjelpeapparatet til å ta ansvar, fordi hun rett og slett var for syk til å kunne ivaretas av oss, sier Forså.

Etter flere selvmordsforsøk, der Mia blant annet har lagt seg på jernbanesporet, må Forså ta grep:

– Vi kunne ikke lenger ta ansvar for henne, men ingen ville ta imot henne og vi fikk ingen hjelp.

Hun ringer Voksenpsykiatrisk poliklinikk og sier hun har pakket bagen til Mia og satt den på trappa:

– De fikk frist til klokka 12 med å finne en løsning, sier hun.

Lagt inn på hotell

Et akutteam rykker ut for å vurdere Mia for innleggelse. De vurderer at hun ikke er til fare for seg selv eller andre og innlosjerer henne på et hotell.

– Det var jo ikke akkurat det jeg hadde sett for meg, sier Forså.

Hun vurderer at Mia bør legges inn og ikke er i stand til å ta vare på seg selv på et hotellrom.

– Men jeg fikk ikke støtte for det. Kommunen mente at det ville hun klare helt fint. Det skulle jo vise seg å ikke stemme, sier hun.

Mia tar en taxi inn til byen fra krisesenteret og finner en butikk som selger en spesiell type kniver.

– Jeg elsker de knivene, for de er så skarpe.

Hun sjekker inn på hotellet, tar med seg bagen sin og de nye knivene og går opp.

– Så begynte jeg å skjære og kutte.

Samtidig sitter Kjersti Kvalvik ved krisesenteret med en ekkel følelse i magen.

– Det var noe som sa meg at jeg burde ta en telefon til henne.

I telefonen hører hun med en gang at noe er galt.

– Jeg spurte hvor hun var, men hun svarte ikke. Jeg sa jeg ville treffe henne, hun sa hun var på et hotell fordi hun ikke lenger fikk være på krisesenteret. Jeg sa jeg ville komme innom, hun mente det ikke var nødvendig.

Kvalvik drar likevel og finner ut hvilket rom Mia er på.

Når hun åpnet var både hun og rommet tilgriset av blod.

– Jeg begynte bare å gråte. Men Kjersti var rolig, forteller Mia.

Inne på badet er det skrevet med blod på veggene.

«Sliten»

«Klarer ikke mer»

«Æ e så redd»

«Hvorfor ikke hjelpe meg»

 

Kvalvik tar med seg knivene da hun går. Mia blir på nytt sendt til akuttposten i Bodø.

Ble anmeldt: - Vi mener anmeldelsen var en del av hennes sykdomsbilde, at hun reagerer på kjærlighet med avvisning, sier adoptivforeldrene.
Ble anmeldt: - Vi mener anmeldelsen var en del av hennes sykdomsbilde, at hun reagerer på kjærlighet med avvisning, sier adoptivforeldrene.(FOTO: )

Anmeldelsen

Adoptivforeldrene sitter på en kafé og spiser middag da telefonen ringer. Det er politiet.

– De fortalte oss at vi hadde besøksforbud mot Mia. Jeg kunne ikke drømt om hva det gjaldt, forteller adoptivfar.

Da de møter på politistasjonen, får de vite at de er anmeldt for vold og overgrep og at politiet er i gang med etterforskning av disse anklagene.

– Min første tanke var «jaja, er det det her som skjer nå», sier adoptivfar, men understreker:

– Jeg ble selvfølgelig både sjokka og fortvila, for det er så langt unna sannheten som det går an å komme, sier han.

Jeg ble selvfølgelig både sjokka og fortvila, for det er så langt unna sannheten som det går an å komme
Adoptivfar

De forteller politiet hele historien om Mia, helt fra de startet adopsjonsprosessen og fram til i dag.

– Vi har alltid gjort det vi har ment var best for Mia ut fra de forutsetningene hun hadde. Det har også ført til at det av og til har vært tøft å stå i alt det krevende som dette har medført, forteller adoptivmor.

Mia får oppnevnt bistandsadvokat. Gunhild Vehusheia skryter av hvordan politiet har bistått Mia i den innledende fasen:

– De har lagt til rette for at hun har klart å fortelle sin historie i langt større grad enn noen i det offentlige har gjort tidligere, sier hun.

Mia får avgi forklaring om de anmeldte overgrepene som et tilrettelagt avhør på barnehuset. Der sitter hun fra halv ni til halv fire.

– Det gikk greit, men det var veldig slitsomt. Jeg måtte gjenta ting hele tiden. Hvem som satt hvor for eksempel. De sa til meg at de ikke var i tvil om at jeg snakka sant, men at det ikke var sikkert at det var nok bevis, forteller Mia.

Verge Kjersti Kvalvik er med Mia til barnehuset og begge opplever at hun blir trodd.

– De sa til meg at det ikke er mulig å finne på alt, fordi det var så detaljert. De har spurt henne ut to ganger og konkludert med at det ikke går an å finne på dette, sier Kvalvik.

– Politietterforskeren sa til meg i etterkant av det første avhøret at hun hadde tillit til det Mia forklarte, og var opptatt av at Mia skulle få fortalt sin historie, legger Vehusheia til.

Etterforskeren som avhørte Mia kan ikke kommentere straffesaker.

Etterforskningen

Det er ennå ni måneder til Mia skal bli fengslet for grov vold.

Mia er fremdeles i Mosjøen, men har fått egen kommunal bolig og en ansvarsgruppe rundt seg. I et av referatene fra ansvarsgruppen informerer fastlegen om at Mia ønsker å avslutte behandlingen i voksenpsykiatrien fordi hun ikke får prate om overgrepene. Fastlegen beskriver henne som dårlig. I samme møte blir det understreket at Mia har ressurssterke foreldre og at ingen i behandlingsapparatet vet noe om de påståtte overgrepene.

Mia har opphevet Vefsn kommune fra taushetsplikten overfor Avisa Nordland, men Vefsn kommune har ikke besvart ANs anmodninger om dokumentinnsyn, tross gjentatte purringer over to måneder. Via omveier har vi likevel fått innsyn i hvilke vurderinger og tiltak kommunen iverksatte i den følgende perioden.

Mia får innvilget fem timer med helsetilbud i uka. Men selvskadingen fortsetter og det samme gjør stadige akuttinnleggelser i Bodø.

«Ble funnet på togsporet og ble hentet av politi og kjørt til verge. Forteller om stemmen Charlie som sier hun skal ta sitt liv», framkommer det av journalen.

Hun blir i tillegg innlagt på sykehus etter en overdose.

Fem måneder etter at overgrepene blir anmeldt, går besøksforbudet mot adoptivforeldrene ut. Politiet rykker ut og finner Mia oppkuttet på senga i leiligheten sin.

«Besøksforbudet blir besluttet videreført og Mia roer seg», ifølge journalen.

Antall timer helsetilbud økes fra fem til ti og Mia får i tillegg støttekontakt. Men det tar ikke lang tid før hun er tilbake på akuttposten i Bodø.

Skarp kritikk av kommunen

Bistandsadvokat Gunhild Vehusheia er rystet over det Vefsn kommune har å tilby Mia, som er under stort press i perioden overgrepssaken er under etterforskning.

« Mia har hatt mange selvmordsforsøk bak seg, sist forrige uke. Slik saken framstår for undertegnede har kommunen ikke tilbudt henne verken egnet bosted eller egnet behandlingsopplegg», skriver Gunhild Vehusheia i en bekymringsmelding til Vefsn kommune.

Og videre:

«Det bør være unødvendig å si at Mia er syk og presset, og at kommunen skal bidra for å sikre hennes liv og helse. Ansvaret kan ikke plasseres på min klient alene. Hun vil ha hjelp.»

Vefsn kommune innser at en kommunal bolig ikke er nok og starter arbeidet med å skaffe Mia en bemannet omsorgsbolig.

Men selvmordsforsøkene fortsetter.

Etter to forsøk på samme dag, ber legevaktlegen politiet ta henne med til glattcella over natta, men politiet vil ikke det. De sender Mia til hennes 10. akuttinnleggelse i Bodø.

Lill Inger Reinfjell, som er helsesjef i Vefsn kommune, mener de har gjort det de kan, innenfor de rammene de har, for å ivareta Mia. Du kan lese hele kommunens tilsvar i egen sak.

Selv om psykologspesialist Sara Pavall med stadig større skrift og med stadig flere understrekninger fraråder legevakten å henvise Mia til akuttposten, har hun forståelse for at de ikke føler de har noe valg.

– Det er jo derfor vi tar imot pasientene, selv om vi tenker at det ikke er hensiktsmessig. Og jeg forstår godt at det kan føles utrygt når noen har en veldig traumatisk måte å uttrykke seg på – og da særlig ute i små kommuner eller i kommuner der man ikke har døgnberedskap. Da er det ikke så rart at man blir usikker og engstelig, utdyper hun.

Nærhet: Noe av det Mia ønsker seg aller mest er at noen tror på henne og bryr seg.
Nærhet: Noe av det Mia ønsker seg aller mest er at noen tror på henne og bryr seg.(FOTO: )

Jenta på dissa

«Krisesenteret får telefon fra en ansatt i en butikk i Bodø sentrum som har møtt en kvinne i et kjøpesenter i byen. Kvinnen spurte den ansatte om hjelp til å kontakte krisesenteret», heter det i et notat fra Krisesenteret i Salten.

– En av våre ansatte kjørte ned og plukket henne opp og tok henne med hit, forteller Wanja Sæther, som er krisesenterleder i Salten.

– Det første hun gjorde var å sette seg på huskestativet i hagen, minnes hun videre.

Mia har nettopp blitt utskrevet fra Nordlandssykehuset og ber om å få være på krisesenteret i noen dager, inntil hun skal få hybel i Mosjøen. Det får hun.

Hun sa at hun trengte en pause fra livet. Hun fortalte også om hva hun hadde opplevd hjemme og om anmeldelsene som var under etterforskning, forteller Sæther og beskriver henne som urolig og redd. Som et barn.

Jeg tenkte ikke et sekund at hun spilte, selv om jeg har forstått at det er mange som ikke tror henne.

Henlagt

Åtte måneder etter at politiet fant Mia på hotellrommet i Mo i Rana, henlegger Nordland politidistrikt straffesaken mot adoptivfar på bevisets stilling.

Gunhild Vehusheia påklager henleggelsen umiddelbart, fordi hun mener politiet ikke har gjort nok i etterforskningen, fordi de ikke har avhørt vitner som kan bekrefte historien til Mia.

AN har snakket med en av dem som var oppført som vitne for Mia:

– Jeg var innstilt på å fortelle det jeg vet. Det er jeg fortsatt. Men jeg har aldri blitt kontakta. Jeg synes jo det er litt rart, sier hun.

Vehusheia understreker at hun ikke er overrasket over henleggelsen i seg selv.

– Jeg advarte Mia hele tiden om at det var sterke grunner til å tro at saken ble henlagt på bevisets stilling
Gunhild Vehusheia, advokat

– Jeg advarte Mia hele tiden om at det var sterke grunner til å tro at saken ble henlagt på bevisets stilling. Det er vanlig i saker som har blitt så gamle som dette. Derfor er det ikke henleggelsen i seg selv som nødvendigvis er feil. Men det som er feil er at politiet ikke avhørte de vitnene som kunne opplyst saken bedre.

Statsadvokaten i Nordland opprettholder henleggelsen fordi han mener beviskravet ikke er oppfylt:

 «Jeg har vurdert om videre etterforskning vil kunne lede til en eventuell tiltale, og har kommet til at dette ikke er tilfelle. Jeg har blant annet lagt vekt på fornærmedes tidligere anmeldelser, at det ikke er noen vitner som bekrefter hennes historie og fornærmedes sykehistorie og diagnoser», skriver statsadvokat Thor Erik Høiskar et par måneder senere.

Vehusheia reagerer på begrunnelsen. Hun mener det verste er at det ikke framkommer noe om verken sykehistorie og diagnoser i sakens dokumenter som hun fikk tilsendt.

– Det statsadvokaten skriver er ikke korrekt. Min klient hadde ikke anmeldt noe tidligere, og hvorfor skulle det være relevant å legge vekt på Mias sykehistorie og diagnoser?

Statsadvokat Høiskar ønsker ikke å kommentere tidligere straffesaker på grunn av taushetsplikt.

– Saken er henlagt av politiet, og henleggelsen ble påklaget og forble henlagt etter behandling hos statsadvokaten. Dette innebærer at de tidligere mistenkte har krav på og skal behandles som uskyldige, sier han.

Adoptivfar er ikke overrasket over utfallet.

– Vi mener anmeldelsen var en del av hennes sykdomsbilde, at hun reagerer på kjærlighet med avvisning. Utfordrer dem som er glad i henne gjennom å teste ut hvor hun langt hun kan gå før vi ikke vil ha noe mer med henne å gjøre, sier han.

Henla: Statsadvokat Thor Erik Svendsen Høiskar opprettholdt henleggelsen av straffesaken mot adoptivfamilien.
Henla: Statsadvokat Thor Erik Svendsen Høiskar opprettholdt henleggelsen av straffesaken mot adoptivfamilien.(FOTO: )

Kriminell

To sykepleiere kommer innom Mia i hennes omsorgsbolig i Mosjøen en oktoberdag i 2017. Uten foranledning kommer Mia løpende mot den ene med hevet kniv. Den andre klarer å få kontroll på Mia ved å holde henne fast, men da hun løsner grepet går Mia til angrep på nytt og stikker mot underarmen til sykepleieren. Begge tror Mia skal ta livet av sykepleieren, ifølge siktelsen som får Mia varetektsfengslet for aller første gang.

– Jeg hadde nettopp fått høre at adoptivforeldrene ikke ville bli tatt og var sengeliggende i flere uker. Så er alt svart, sier Mia og fortsetter:

– Jeg vet at mange tror at jeg gjør det med vilje. Men hvis det er sånn at jeg gjør det med vilje, hvorfor husker jeg ikke noe? Ingenting? Det er helt svart!

Fire uker senere inntar Sara Pavall vitneboksen i forbindelse med fengslingsforlengelsen og sier:

– Det er ikke grunnlag for akuttpsykiatri. Hun trenger klare og tydelige rammer, og det er et kommunalt ansvarsområde.

Men i retten blir det klart at Vefsn kommune ikke ønsker å betale for et såkalt varetektssurrogat, hvor hun ville ha fått et opphold på institusjon og dermed fått oppfølging døgnet rundt.

Varetektssurrogat

I stedet for fengsling kan retten treffe beslutning om plassering i institusjon eller kommunal boenhet. Slik plassering kan bare skje dersom institusjonen eller kommunen samtykker.

Kilde: Straffeprosesslovens paragraf 188

– For kommunen er det uaktuelt å betale 5000–8000 kroner per døgn for en institusjonsplass for henne, sier Mias daværende forsvarer Hilde Guldbakke i retten.

Aktor bekrefter at kommunen tydelig har signalisert at de ikke har noen intensjon om å betale for et behandlingsopplegg for Mia. Skulle hun bli løslatt, ville hun bli plassert i leiligheten sin – uten noe mer oppfølging enn tidligere.

Mia blir satt i varetekt. Og der sitter hun ennå, 16 måneder senere.

Maja og Charlie

I retten forklarer Mia at det kjentes ut som om det kom en person halvveis inn i henne, som hadde delvis kontroll over henne. At hun hadde stemmer i hodet før alt ble svart.

I intervju med Avisa Nordland på Sikkerhetsposten i Bodø et år senere utdyper hun:

Jeg har ei som heter Maja ...

«Maja» er stemmen Mia har i hodet. En av dem i hvert fall.

– Maja er både slem og snill, hun er tynn og har langt brunt hår. Jeg hadde langt hår før, men klippet det for å ikke ligne på henne, forteller Mia og viser fram tegninger av ei jente med et stort, men nifst smil som strekker seg til langt opp over kinnene.

Men det er «Charlie» som er verst. Charlie er navnet på den andre stemmen. Den stemmen som ber henne skade seg selv.

Maja er både slem og snill, hun er tynn og har langt brunt hår. Jeg hadde langt hår før, men klippet det for å ikke ligne på henne
Mia

– Charlie er en mann, men kan av og til komme som gutt. Jeg møtte ham i en drøm, der jeg og mange jeg var glad i også var. Han torturerte oss. Men han er ikke bare slem han heller. Når han er snill, så får han føtter, men når han er slem så har han ikke føtter, forklarer Mia og fortsetter:

– Han har bedt meg om å drukne meg og sier jeg ikke tilhører her. At jeg tilhører han. Jeg syns det er veldig kjipt å leve med Charlie og Maja.

Kasteball i 16 måneder

I tingretten vitner også sykepleier i Bodø fengsel, Tove Nilsen, og advarer på det sterkeste mot å fengsle Mia, som hun vurderer som feilplassert og for syk til å være bak murene.

Også tilsynslege i fengselet advarer mot konsekvensene hvis Mia tilbakeføres dit.

Salten tingrett gir likevel påtalemyndigheten medhold i ytterligere fengslingsforlengelse, men dommeren synes åtte uker er for lenge og setter grensa ved fire.

I løpet av de neste 16 månedene, skal Mia gå i skytteltrafikk mellom fengsel, institusjon og sykehus:

Fra Nordlandssykehuset psykiatri til Bodø fengsel. Fra Bodø fengsel, via Nordlandssykehuset psykiatri, til Bredtveit fengsel. Fra Bredtveit fengsel, via Ahus psykiatri, tilbake til Bredtveit. Fra Bredtveit fengsel til institusjonen Ribo i Saltdal. Fra Ribo via Nordlandssykehuset psykiatri og tilbake til Ribo. Via Kristiansand sykehus og Nordlandssykehuset psykiatri og videre til Trondheim fengsel. Fra Trondheim fengsel, via Østmarka psykiatriske sykehus og tilbake til Trondheim fengsel. Til Nordlandssykehuset, denne gangen til Sikkerhetsposten, og deretter tilbake til Bredtveit.

Runddansen starter rett etter at hun har gått til angrep på sykepleieren. Hun blir fraktet til akuttposten ved Nordlandssykehuset psykiatri, som vurderer henne som ikke behandlingstrengende og skriver henne ut.

Sykehuset erkjenner at selvmordsatferden trolig vil øke i fengsel, men vurderer ikke Mia som akutt suicidal og henviser henne til Bodø fengsel.

Der er de overhodet ikke forberedt på hva som skal komme. Mia kommer uanmeldt til fengselet og blir satt på ventecelle. Etter bare en halv time har hun gjort det første selvmordsforsøket. Hun blir overført til celle der hun gjør det neste.

«Fengselet ringer akuttposten, men får opplyst at hun gjør det for å få oppmerksomhet. Hun trenger åpenbart mer hjelp enn hva kriminalomsorgen kan gi», skriver fengselet i sine notater.

Maja er en av stemmene Mia har i hodet. Her er hennes tegning.
Maja er en av stemmene Mia har i hodet. Her er hennes tegning.(FOTO: )
Charlie er en av stemmene Mia har i hodet. Her er hennes tegning.
Charlie er en av stemmene Mia har i hodet. Her er hennes tegning.(FOTO: )