Gå til sidens hovedinnhold

USAs veivalg

USA velger ikke bare president natt til onsdag, men også veien landet skal følge inn i framtida: Mer demokrati, eller mindre demokrati.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Natt til onsdag velger USA sin president for de neste fire årene. Men valget handler om mye mer enn det; USA velger også hvilken vei landet skal følge inn i framtida: Veien mot mer demokrati, eller mindre.

Det er grunnen til at dette valget oppfattes som så viktig av så mange; ja nærmest eksistensielt.

Dette er for så vidt ikke noe nytt, debatten om hva USA egentlig er og hva det vil si å være amerikaner har vært ført siden før landet ble grunnlagt. Men debatten har sjelden vært så intens og hatsk som nå. Antakelig må vi tilbake til 1850- og 1930-årene for å finne noe lignende.

Den sosiale og demografiske utvikling i USA har de siste tiårene gått i kun én retning sosialt og demografisk: Mot et mer liberalt og diversifisert land.

Antall ikke-hvite velgere øker jevnt og trutt, og unge velgere blir stadig mer aksepterende når det gjelder abort, homofili og det å være ikke-troende.

Ved neste valg vil det for første gang være flere velgere født etter 1981 enn før 1963. Det skaper et akutt problem for Republikanerne, hvis kjernevelgere - for å sitere Newsweek - dør ut, mens barnebarna deres stemmer på Demokratene.

Men selv om USA blir mer sosialt liberal, blir det ikke nødvendigvis det samme økonomisk og kulturelt. Den økonomiske utviklingen de siste 40 årene har skapt en stor gruppe tapere, hvis framtid ser stadig mørkere ut.

Vi har fått et USA i to kjørebaner; en urban, liberal del der veksten går stadig raskere, og en rural og kulturelt konservativ som havner mer og mer i det økonomiske bakspeilet.

Det var denne gruppen Trump mobliserte fram til seier i 2016. Mange av dem hadde aldri stemt før, og følte seg glemt. For dem er den amerikanske drømmen død, stjålet av elitene i de store byene.

Ta nordnorske velgeres frustrasjon over økende sentralisering, legg til en eksplosiv vekst i antall narkodødsfall på bygda, stor fattigdom, reell fare for sult og en følelse av at ens verdier hånes av media hver dag, og du har en populistisk kruttønne. Gang dette med 10 og du er i dagens USA.

Dette er i nesten ekstrem grad et skille mellom by og land. Ta for deg et valgkart for amerikanske delstater fra 2016 og du vil se store, demokratiske byer som Philadelphia og Atlanta i blått, omgitt av et hav av republikansk rødt.

Slik blir det også i år, spørsmålet er om Trump klarer å mobilisere landsbygda igjen. Og ikke bare på samme måte som sist, men i enda større gad. For det må han, ettersom den demografiske utvikling har trendet klart i demokratisk retning de siste fire årene også. I Wisconsin, som han vant med 0,7 prosent er det for eksempel blitt 2,0 prosent flere ikke-hvite velgere siden 2016.

Dette er noe vi vil kunne studere relativt tidlig på valgnatta, og det vil gi en god indikasjon på om Trump nok en gang vil makte et nytt valgmirakel, eller ikke: Øker oppslutningen på bygda kan han klare det igjen, faller den får han store problemer.

Det mer langsiktige problemet for republikanerne er at den demografiske utvikling bort fra dem bare vil fortsette, uavhengig av dette valgresultatet.

Under normale forhold vil det si at partiet blir nødt til å tilpasse politikken et mer liberalt land. Republikanerne har klart det før, de har vunnet guvernørvalg i svært demokratiske delstater med sentrumsorienterte kandidater. Å appellere mer til ikke-hvite velgere var også rådet «havarikommisjonen» etter valgnederlaget i 2012 ga partiet.

Republikanerne har i stedet gått i en helt annen retning; de ønsker å gjøre alt de kan for å få ned valgdeltakelsen blant de grupper som tenderer mot å stemme på Demokratene.

Dette er en unik strategi for et parti i et demokratisk land. Legg til at partiet også har omfavnet alle Trumps angrep på de institusjoner som er der for å balansere en eneveldig presidentmakt, og vi nærmer oss en demokratiforståelse som ligger nær Victor Orbans "illiberale demokrati".

Stadig flere republikanere er da også begynt å si høyt at USA egentlig ikke er, eller bør vær et demokrati. Landet er i stedet en "konstitusjonell republikk".

En konstitusjonell republikk er en form for demokrati, fordi den baserer seg på valgte ledere, men den har også en sterk grunnlov som gir alle innbyggere rettigheter et flertall ikke kan ta bort, uansett hvor mange valg de vinner eller med hvor stor margin de vinner.

Dette skal beskytte mindretallet mot et flertallsdiktatur, og er i bunn og grunn status i dagens USA. Så når mange på ytre høyre fløy nå nedtoner demokratibiten i dette, er det åpenbart for å legitimere at man hindrer enkelte grupper fra å stemme.

For å "beskytte mindretallets rettigheter", et mindretall som etter 2050 vil bestå av hvite velgere.

Hvis Trump vinner valget vil et flertall av velgerne faktisk ha sagt ja til denne nedbyggingen av demokratiet. Det er slett ikke umulig, målinger viser at store velgergrupper i USA føler seg sviktet av demokratiet, og ser få problemer ved at det brytes ned.

Andre kommer til å reagere sterkt på en slik utvikling, kanskje til og med voldelig, med fare for nye innstramminger i demokratiet.

Og skulle Trump tape, vil det føre til sterke reaksjoner fra andre grupper. Mange vil se det som det endelige nederlaget for deres amerikanske drøm, og vil også kunne ty til vold.

Så uansett utfall tyder det meste på at konfliktnivået i USA vil øke enda mer, uansett valgutfall. I så fall vil den amerikanske statsviteren George Friedman kunne få rett når han i sin siste bok mener framtida kommer til å huske tilbake på Trumps fire første, kaotiske år som: Stillheten før stormen.

Kommentarer til denne saken