Politiet i Bodø får kjeft fra advokat Brynjar Østgård fordi de i helga aksjonerte mot en fest. Festen hadde samlet ti ungdommer og var således i strid mot lokale smittevernbestemmelser. Samtlige deltakere ble bøtelagt. Advokaten mener at dette er sterkt kritikkverdig og at avgjørelsen om å aksjonere mot denne typen arrangementer gjør Norge til en politistat, der angiveri får råde.

Magefølelsen min sier at det er fullstendig idioti å holde fester med mange deltakere i disse dager. Det er nøyaktig ett år siden koronaviruset begynte å få fotfeste i landet, og 71.410 smittede og 623 døde senere, bør alvoret begynne å synke inn, uansett hvor intenst man savner sosialt samvær, fester og en flukt fra hverdagen. Vi utkjemper alle en kamp på liv og død og da er det ikke plass til fest og fyll. Særlig ikke i en tid der selv små avkroker av landet får store utbrudd.

Samtidig er det slik at magefølelsen ikke alltid har rett, og advokat Østgård har definitivt noen poenger verdt å lytte til. For en eller annen gang, kanskje allerede i 2021, skal vi tilbake til en slags normaltilværelse. Da skal vi evaluere pandemien, lære av hva vi gjorde feil og hva vi gjorde rett. Jeg frykter at vi ikke kommer til å se tilbake på politiaksjoner mot fredelige fester som et høydepunkt i det forebyggende smittearbeidet.

Man må se det store bildet og ungdommelig tankeløshet bør ikke straffes med bøter eller involvering av rettsvesenet. Myndighetene er avhengig av tillit for at samfunnet skal fungere knirkefritt, og nettopp denne tilliten til det offentlige, til våre politikere og til politiet har vært noe av forklaringen på hvorfor den norske modellen har vært så suksessfull.

Vi er alle slitne etter ett år med pandemi. Vi har alle ofret noe i denne såkalte dugnaden. Ungdommen har kanskje mistet mest. Smitten har stjålet de formative år, fasen der prøving og feiling skulle legge grunnlaget for resten av livet, denne korte perioden i ethvert menneskes liv som setter de aller dypeste sporene. Mye, om ikke alt, forsvant i sosial distansering og isolasjon.

Med dette bakteppet virker det ikke rimelig å straffe festdeltakerne med bøter i titusenkronersklassen. I hvert fall ikke så lenge myndighetene inntil for noen få uker siden syntes det var helt ok å hente utenlandsk arbeidskraft fra land med høyt smittetrykk. I realiteten inviterte vi viruset hjem til oss, og håpet på det beste. Det kunne ikke gå bra.

Nå betaler vi selvsagt prisen for denne strategien. Mens New Zealand tidlig stengte grensene fullstendig, og nå lever omtrent som før pandemien tok strupetak på resten av verden, er vi nå på vei inn i smittebølge tre. Det kan bli dramatisk. Og det gir grobunn for frykt og redsel. Advokat Østgård påpeker at angiveri brer om seg, at vi rett og slett sladrer på hverandre hvis vi ser noe som muligens kan gå mot smittevernreglene. Det skjer utelukkende fordi vi er redde.

Jeg er selv redd; for at foreldrene mine skal bli smittet, for at barna mine skal miste troa på framtiden, for at de jeg bryr meg om skal miste jobben, for at de tingene som har fylt livet mitt med glede skal bli borte og for at korona, dette forbannede viruset, skal skape enda større ulikheter i verden. Men når denne frykten tar tak i meg så er det viktig å stoppe opp, puste med magen og ta inn over seg at det etter alle solemerker kommer til å gå bra. Vaksinen er rett rundt hjørnet for de fleste av oss. Det er grunn til håp selv om ting kanskje blir verre før de blir bedre.

Myndighetene sier at nå må vi holde ut. Vi er på oppløpssiden. Selv om en fest med ti deltakere neppe var et smart påfunn så er det ingen grunn til å overreagere.