Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Du kunne se det på ansiktet. Brølet. Du kunne se hvor viktig det var for Ulrik Saltnes å score mot Tromsø på Alfheim. Det skulle da også bare mangle. Ingen kamp betyr mer for fansen enn derbyet mot TIL, og da blir det gjerne slik for spillerne også.
Stinn av adrenalin følte Ulrik også behov for å si fra til hjemmefansen, som hadde hetset ham hele kampen gjennom. -Dere kan gå å henge dere, var ordene som kom ut.
Ikke det smarteste Ulrik kunne sagt, og i intervjuet med AN etter kampen sier han da også at «sånn i ettertid når man får roa seg ned, så skulle man kanskje ikke gjort en dritt».
Ulrik Saltnes har i ettertid også beklaget sin ordbruk overfor TIL-fansen. Det er voksent gjort, og uten at Ulrik selv hadde fortalt hva han sa ville dette antakelig ikke blitt noen sak.

Saltnes ba TIL-fansen om å «henge seg» – supporterleder er rystet
For tilrop som dette mellom fans og spillere er en del av hverdagen på alle fotballbaner. Noen spillere blir faktisk trigget av å bli hetset av motstandernes fans, som Erik Botheim innrømmet etter kampen mot Lillestrøm.
Andre blir forbannet og tar igjen, i dette tilfellet med feil ord fra feil person. For som kaptein har Ulrik Saltnes et ekstra ansvar for å framstå som et forbilde.
Samtidig bør fotballverden nå makte å gå videre. Verbal aggresjon er en del av fotballens grunnleggende historie, og bør få forbli en del av fotballen.
Det betyr ikke en aksept for rasistiske, homofobe eller andre dypt krenkende uttalelser, men en fotball der man ikke lenger har lov til å fornærme motstanderne og deres fans verbalt er ikke lenger fotball, men kurong på gress.
Fotball som moderne sport oppsto i et svært klassedelt England mot slutten av 1800-tallet. Initiativet kom fra overklassen og det første storlaget het «Old Etonians».
Dette er briljant skildret i Netflix-serien «The English Game», som viser hvordan lag fra industribyene i Nord-England relativt raskt ble dominerende.
Fem av de 12 første lagene i den engelske fotballserien kom fra slike byer, og fotball ble raskt en sport for industriarbeidere med sixpence, for å sitere fotballklubben Burnleys offisielle historiker Ray Simpson.
Overklassen droppet raskt fotballene, den var blitt for vulgær, og utviklet rugby og cricket som sine idretter. Der kunne unge menn fremdeles bygge karakter, fotballen var blitt for de som ville vinne for enhver pris.
Ja, den var til og med så nedrig at den tilbød spillerne betaling.
Selv om fotballen i dag har brutt de gamle klassegrensene, og blitt verdens mest populære idrett i alle samfunnslag henger mange av de gamle klassebåndene fremdeles igjen, ikke minst i England.
Blant den politisk korrekte eliten er fotballfansen fremdeles en av de mest foraktede elementer i det engelske samfunn . Så foraktet at man sjelden tar seg tid til å sjekke fakta før man framstiller dem som rasistiske undermennesker.
Etter at tre fargede spillere bommet på straffe i EM-finalen slo medier over hele verden fast at det hadde utløst en flom av rasistisk hets mot dem. Den «flommen» besto av 34 meldinger, viser senere analyser. 34 meldinger fra millioner på millioner av engelske fans.
Èn rasistisk melding er for mye, men den massive fordømmelsen av fotballfans sier mer om deres status som samfunnets bunnskrap i fortsatt klassedelte England.
Dens røtter i arbeiderklassen førte også til at hovedtyngden av fotballfansen tradisjonelt var unge menn. I takt med at fotballen ble mer og mer lønnsom oppsto behovet for å utvide denne tilskuerbasen.
Med det kom både ønsket om nye regler som fremmet en mer offensiv fotball med flere mål, og ønsket om å renvaske tribunene for stygg ordbruk.
Det er en både forståelig og uunngåelig utvikling, men risikerer på sikt å ta det bankende hjertet ut av fotballen. På enkelte engelske baner er det nå flere turister enn lokale fans på tribunene og stemninga er blitt kjølig og distansert der folk før blødde for laget sitt.
Fotball uten engasjement er dørgende kjedelig, og med engasjement følger også faren for å tråkke over.
Det gjorde Ulrik Saltnes søndag, og det har han beklaget. Men den dagen han scorer et seiersmål i derbyet mot TIL og reagerer med ert skuldertrekk, er det vi som har grunn til å beklage.
Og finne oss en annen sport å følge med på...