Skuespillet gjorde Richard III til selve urbildet på den hensynsløse maktpolitikeren, villig til å ta alle midler i bruk for å skaffe seg makt.

I hvert fall fram til Vladimir Putin stakk hodet sitt ut på verdensscenen.

"Winter of Discontent" - misnøyens vinter - er også navnet engelske statsvitere har gitt vinteren 1978-79, da ekstrem kulde og stadige streiker ga iskalde hus, mangel på en rekke varer og skyhøy inflasjon.

Labours manglende evne til å håndtere krisen ga Margaret Thatcher valgseieren i 1979, og England ble aldri mer det samme landet.

Vinteren 2022-23 har alle forutsetninger for å bli en ny "misnøyens vinter", både her i Norge og i resten av Europa.

En ny perfekt storm er i ferd med å treffe oss, ikke skapt av streiker denne gang, men av en krig. Resultatene er uansett de samme; folk fryser, rentene stiger og strømmen blir stadig dyrere.

Blir også dette en kald vinter, kan det meste skje.

Da Putins Russland angrep Ukraina gamblet han på at EU og Europa ville velge egen energitilførsel foran solidaritet med ukrainerne.

Han tok skammelig feil; støtten til Ukraina har vært nærmest unison, både blant politikere og i befolkningen.

Nå har Putin strammet skruen enda mer til ved å stoppe gasstilførselen, og målet er fremdeles å få oss til å velge komfort foran solidaritet.

Det kan han faktisk lykkes med.

Tenketanken European Council of Foreign Relations (ECFR) undersøkte i juni holdningen til krigen. 8.000 mennesker i 10 land ble spurt.

35 prosent svarte at EU bør prioritere en rask slutt på krigen, selv om det skulle innebære at Ukraina må avstå land. Bare 22 prosent mente det er viktig at Ukraina beholder land og at Putin straffes for sin angrepskrig.

Det ECFR kaller "fredsleiren" er større enn "rettferdighetsleiren" i alle land unntatt Polen.

Fredsleieren er særlig stor i tunge EU-land som Frankrike, Tyskland og Italia, der nær halvparten støttet en rask fred med Russland.

De er bekymret for stigende energipriser og faren for atomkrig, og mener egne politikere er for opptatt av Ukraina og for lite av sit lands egne problemer.

Denne meningsmålingen ble tatt opp da Russland hadde framgang i krigen. Siden har krigslykken snudd, og det kan ha påvirket holdningene, men senest for to uker siden deltok 70.000 mennesker i Praha i en demonstrasjon mot regjeringens støtte til Ukraina.

Og søndag kan Italia få en ny regjering med partier som tidligere har vært svært så begeistret for Putin.

I takt med at vinteren kommer og misnøyen øker kan derfor Europas solidaritet med Ukraina begynne å slå sprekker.

I så fall vil ikke det bare gå ut over Ukraina, det vil i like stor grad gå ut over oss selv.

For Putins Russland er ikke bare i krig med Ukraina, det er i krig med oss også.

Det er Putin selv svært klar på; den egentlige fienden er ikke Ukraina, men USA, EU og den såkalte "vestlige samfunnsorden".

Dette er en samfunnsordning basert på frie valg, et selvstendig rettsvesen, menneskelige rettigheter for minoriteter og muligheten til å leve våre liv som vi selv vil; alt det ved våre samfunn ekstremistene på ytre høyre og venstre fløy hater.

De gjør allerede alt de kan for å utnytte krisen til å undergrave disse verdiene, og en lang kald vinter kan gi dem enda mer vind i seilene.

Det er opp til oss selv, folket i europeiske demokratier å stoppe dem; å motbevise Putins påstand om av vi er veike og bortskjemte og bare opptatt av egen komfort.

Det gjør vi ved å tåle den krigsvinteren vi er på vei inn i uten å svikte våre idealer.

For det er en krigsvinter vi er på vei inn i. Ukrainerne betaler for den med sine liv, vi bør tåle å betale for den med lavere innetemperatur og kortere dusjer.

På lang sikt vil nemlig det å belønne Putin for sin angrepskrig gjøre våre samfunn kaldere, så vi bør dypest sett spørre oss om det virkelig kan kompenseres for med varmere dusjer.

Richard III ble til slutt avsatt og drept, og en dag vil også Putin være borte.

La ikke hans arv bli at han fikk oss til å svikte våre idealer og gjort vår misnøyes vinter til vår misnøyes forræderi.