Med krav om «egne kilder og egne observasjoner» for dermed å kunne ettergå og kontrollere opplysninger, velger AN å gå høyt på banen i sin frustrasjon over at journalister ikke har fått slippe til på havaristedet i Gråtådalen.

Avisa anvender «tungt skyts» gjennom bruk av ordet «sensur», et ord som i denne sammenhengen fort kan assosieres med hemmelighold og «cover-up». For riktig å understreke alvoret kobles Redaktørforeningen på saken og dermed er Ans frustrasjon blitt spredt gjennom full omtale på NRK Dagsrevyen.

Lederen er godt krydret med ord som; hemmelighold, mistenkeliggjøring, frarøving, undergraving, ufri, udemokratisk, sensur og forhåndssensur. Dette er sjelden kost hva ordbruk angår, spesielt når ordene anvendes på lederplass.

Nå har det gått over en uke siden denne tragiske ulykken skjedde, frustrasjonen i AN har kanskje lagt seg, men jeg vil likevel gi til kjenne min mening om oppslaget.

Så hva vet vi så langt? I Gråtådalen ligger fortsatt 20 tonn vrakdeler etter det som var en V-22 Osprey spredt i terrenget. I uværet som fulgte ble det meste av vrakdelene dekket av snø. Været var så dårlig at de omkomne først kunne hentes ut etter to dager. Osprey er en komplisert og avansert maskin som inneholder deler og utstyr som mennesker uten tilstrekkelig erfaring helst ikke bør komme i berøring med.

Hvordan politiet skal opptre ved flyulykker kommer klart fram i Politiinstruksens §110. Her heter bl.a.; Ulykkesstedet avsperres for uvedkommende og holdes under oppsyn. Bevis som kan tjene til oppklaring av ulykkens årsak og lett kan gå tapt, sikres så vidt mulig, men politiet avventer for øvrig Flyhavarikommisjonens ankomst til stedet.

I denne tilfellet innså norske myndigheter ganske tidlig at det fornuftigste for oppklaringen ville være at amerikansk personell med ekspertise på flytypen var best skikket til å lede arbeidet, dog med assistanse både fra politi og norske havarieksperter. Det tar nødvendigvis tid å få personellet på plass siden de måtte hentes fra USA. Videre er det naturlig at personellet får bruke nødvendig tid på å få oversikt over havaristedet før man eventuelt velger å slippe til journalister og fotografer. Imens gror frustrasjonen i vårt lokale mediehus. I mangel av forståelse og aksept for ikke å få slippe til på havaristedet tyr AN til bruk av ordene «uholdbar sensur» og følger opp med påstanden om at amerikanske myndigheter fungerer som et sensurorgan ovenfor norske medier. Jeg er ikke imponert, og vurdert ut fra diverse kommentarer på nettet, synes jeg ikke å være alene i min oppfatning.

Jeg vil hevde at AN ikke behøver å bekymre seg over å slokke lesernes tørst etter blodferske bilder fra havaristedet i Gråtådalen. AN burde snarere utvise litt selvsensur før man griper til såpass kraftig skyts som her.

Dette anser jeg som å skyte spurv med kanoner, eller i det minste, på grensen til Rødt kort.