Å dekke dødsulykker er en av de vanskeligste oppgavene for etisk bevisste medier, men også en av de viktigste.

Vanskelig fordi det finnes etterlatte som skal beskyttes og fordi det foregår en etterforskning som ikke må forstyrres unødig.

Viktig fordi dette er ulykker som berører hele samfunnet, der offentligheten har krav på rask informasjon og forklaringer.

Dette vil riktignok komme fra politi og havarikommisjon etter hvert, men i et demokratisk samfunn blir det da medias oppgaver å ettergå og kontrollere disse opplysningene.

Da må man ha egne kilder og egne observasjoner.

Dette fungerer vanligvis relativt friksjonsfritt; media har respekt for de grenser politiet setter, og politiet lar media gjøre sin jobb så lenge det ikke går ut over etterforskningen.

Slik har det ikke vært etter flystyrten i Beiarn. Fremdeles nektes media all tilgang til området, det er forbud mot droner og fly over det og politiet nekter å utlevere bilder.

Begrunnelsen for det har variert, og nå har amerikanske myndigheter tatt over etterforskningen og lagt et totalt lokk over all informasjon.

At USA tar over etterforskningen kan man forstå, de fire omkomne er amerikanske statsborgere, men mangelen på åpenhet om ulykka innebærer i realiteten at amerikanske myndigheter nå fungerer som et sensurorgan overfor norske medier.

Denne ulykka skjedde på norsk jord, og det er norsk lov som må gjelde.

At norsk politi da tilsynelatende blindt følger ubegrunnede krav om hemmelighold fra det amerikanske forsvaret er både oppsiktsvekkende og foruroligende.

Siden flyet som styrtet tilhører det samme amerikanske forsvaret åpner slikt også for en unødvendig mistenkeliggjøring av etterforskningen.

Det frarøver også norsk offentlighet informasjon om både ulykkesstedets og vrakets tilstand. Det er sentrale elementer i en nyhetsdekning og i å gi korrekt informasjon om hva som har skjedd.

I sin propagandakrig mot Vesten er Russlands hovedvirkemiddel å sensurere all informasjon som ikke kontrolleres av myndighetene.

Vesten svar er fri medier som så ærlig som de kan forteller hva som faktisk skjer. For det er slik liberale demokratier fungerer, og det er en av deres styrker.

Det skaper innimellom pinlige situasjoner for våre myndigheter, noe Putin slipper unna, men all erfaring har vist oss at dette gjør våre samfunn sterkere og sunnere.

Bryter media tilliten de er gitt i et slikt system kan de straffes i ettertid, men vi har ingen forhåndssensur: I Norge er det redaktørstyrte media selv som avgjør hva som skal trykkes, verken norske eller amerikanske myndigheter.

Når dette prinsippet nå brytes, er det å undergrave et av de viktigste elementer i det som skiller oss fra verdens ufri og udemokratiske samfunn.