Før en tredjedel av sesongen er spilt, kunngjør Rosenborg i virkeligheten at klubben har gitt opp. Styret engasjerer en trener som de fra før har tatt fra all autoritet. Situasjonen har antakelig ikke vært så alvorlig siden 1977.

Det har naturligvis med mange forhold å gjøre, og det på alle måter alvorligste ligger langt utenfor kontroll selv for Rosenborgs styre. Men veldig mye burde og kunne vært gjort annerledes, og det er ingen tvil om hvem som eier problemet, som det heter nå for tiden. Det er til syvende og sist bare ett ord som dekker situasjonen: Fiasko. Eller kanskje to: Total fiasko.

Det er mange som har fått erfare at det kan være vanskelig å forvalte en arv, i idretten, i kulturen, i næringslivet, i politikken. Det spesielle med Rosenborg-arven er at den er så lett å identifisere, det handler først og fremst om spillestil, og den er beskrevet i detalj av han som konstruerte den.

Jeg husker et trenerseminar på Norges idrettshøgskole høsten 1992. Bodø/Glimts assistenttrener Øystein Gåre var der for å forklare hvordan laget hans spilte, og la fram en del postulater for både forsvars- og angrepsspill. Det litt pinlige, i alle fall der og da, var at de var nøyaktig de samme som Nils Arne Eggen hadde brukt tidligere på dagen, og det ble uten for enhver tvil demonstrert hva Glimts nye hovedtrener Trond Sollied hadde tatt med seg fra Trondheim: Rosenborgs spillestil, i detalj.

Det gjorde han naturligvis rett i. I Bodø gjelder de samme postulatene ennå. Som på Ranheim. Og for den saks skyld, i Stjørdals/Blink.

I Rosenborg er de glemt. Enda opphavsmannen sitter på Fannrem, og deler av sin kunnskap, for eksempel med både Ranheims trener og hele den sportslige ledelsen i Bodø/Glimt. De reiser dit på studietur, enda de kan sine spillestilspostulater fra før, Ørjan og Runar Berg og Åsmund Bjørkan, eller kanskje nettopp derfor: De er trygge på hva de holder på med.

Alle i Bodø vet hvem som har bygget klubben; Det er de som har vært der hele tida. De har også lært opp den nye treneren fra Bergen, som er en ydmyk og flink fyr. Men Glimt er noe helt annet enn Rosenborg. Det er helt urimelig å tro at Kjetil Knutsen kan bygge Rosenborg.

Takket være kontinuitetsbærerne i klubbene er de som forsøker å kopiere Rosenborg, blitt mye bedre enn originalen. I Bodø, på Ranheim og altså for eksempel på Stjørdal, vet de hva de driver med når de skal spille «Rosenborg-aktig».

På Lerkendal gjør de det åpenbart ikke. Eller de rapporterer selv at de stadig får det til på trening, men ikke i kamp.

Det låter ikke troverdig.

Ivar Koteng vil ingen ting mer enn å gjenreise arven etter Nils Arne, fordi han har skjønt at det er det som skal til for å vinne serien, kunne utfordre i Europa og skape begeistring i Trøndelag. Spørsmålet er om han også har forstått at det ikke er han som skal gjøre jobben.

Hans jobb er å bemanne den sportslige ledelsen med folk som, for å si det slik; skjønner hva de driver med på Ranheim og i Bodø. Det kan trygt beskrives som en smått absurd situasjon. Det var åpenbart ingen plan for hva som skulle skje etter dette trenerskiftet heller. Trond Henriksen er en fotballens hedersmann, og det er ikke hans skyld at kunngjøringen om at han skal trene laget ut sesongen er å oppfatte som at Rosenborg har gitt opp.

Det ansvaret bærer klubbens ledelse. I det moderne Rosenborger det omtrent som i det gamle Frankrike: «Staten, det er meg». Ikke engang Nils Arne framsto som enehersker på samme måte som Ivar Koteng.

Jeg foreslår at resten av styret står fram med navn og melder seg til tjeneste. For nå tåler faktisk ikke Rosenborg mer.